ANNONSE

HUS & HAGE

Godt gammeldags gjerde

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen 

Foto: Berit Roald / NTB scanpix


Publisert: 22.11.2014

RAMMER INN HAGEN: Henning og Heidi Degnes-Ødemark, begge 30 år, synes skigarden passer godt som innhegning av deres hage.


Før skulle skigardene holde husdyrene inne. 
I dag skal de holde beitende dyr ute.

– Den varer som kjent ikke evig, men en skigard kan vare veldig lenge. Og den krever lite vedlike­hold. Det skal jo bare stå sånn og gråne, sier Heidi og Henning Degnes-Ødemark, som følger med mens de siste meterne av gjerdet settes opp.

Ekteparet kjøpte i fjor et hus med stor hage på Eidsvoll, og ­bestemte seg raskt for at tomta måtte rammes inn med en skigard.

– Dette blir veldig fint. Vi kunne ikke hatt noen annen gjerdetype, sier Heidi Degnes-Ødemark.

Fort gjort og en port

Montørene er Mindaugas ­Vaitkus og Eimutis Vibrentis, begge fra Litauen. Vaitkus ­bærer planker – eller skier på fagspråket – fra en tilhenger til der rekken av einestaurer er plassert parvis i bakken. Staurene markerer hvor gjerdet skal stå.

Vaitkus legger skien på skrå over den forrige, og mellom staurene. Og Vibrentis står klar til å feste skier og einerstaur sammen med ståltråd. Prosessen går lynraskt.

– Vi bruker to-tre dager på en skigard som dette, inkludert frakt av materialer, forteller ­Vaitkus før han kjapt går for å hente en ny skie fra lageret på tilhengeren.

Heidi og Henning Degnes-Ødemark hadde aldri opplevd skigardmontering før, og var ­naturlig nok usikre på om de kunne få det til selv.

– Jeg tror det er best at de gjør det. Vi hadde nok brukt litt mer enn noen dager på dette, ja, fastslår mannen i huset idet han gir parets hund en nedfallsplomme.

Degnes-Ødemark skal ha 110 meter med skigard, derav én port på hver side av huset. Det koster cirka 50.000 kroner, frakt og montering medregnet.

Skigarden skal ikke bare være en fin innramming av tomta. Den skal i første omgang sørge for at hunden, toller retrieveren Multe, har en stor, men av­grenset tumleplass. Etter hvert skal skigarden gjøre det samme for ­parets førstefødte.

Opptur etter Lillehammer

Skigardens historie går langt tilbake, mer enn 2000 år her til lands. Den har blitt holdt i hevd fra generasjon til generasjon helt til våre dager.

Noen steder – for eksempel der det ikke var et godt alternativ å ha dyrene på beite i utmark – var det rett og slett nødvendig å ha en eller annen fysisk sperre slik at husdyrene ikke skulle stikke av.

– I skogrike områder brukte våre forfedre det de hadde mye av, trær, når de skulle lage innhegning til dyrene, forteller ­Martinus Bækken, daglig leder ved Gausdals Skigard.

Han lærte å sette opp skigard av sin far og farfar. Det samme gjorde Knut Bjørnstad, som er daglig leder ved Norsk Skigard på Kvam i Gudbrandsdalen.

– I forbindelse med OL på Lillehammer i 1994 ble det ekte norske trukket fram, blant annet skigarden. Etter vinterlekene ble det enda mer utbredt blant nordmenn å skaffe seg fjellhytte, og da særlig i nærheten av alpinanlegg. Samtidig økte etterspørselen ­etter skigarder som hyttegjerde voldsomt. Etterspørselen har økt jevnt og trutt, og i dag er det stadig flere som ønsker skigard rundt husene sine. Disse er som ­regel gamle trehus og eneboliger som ligger landlig til, forteller ­Bjørnstad.

Gjerne gjenbruksgjerde

De fleste skigardene settes fortsatt opp rundt hytter i fjellet. Men Bjørnstad opplyser at rundt 25 prosent av skigardene han ­leverer, er til bolighus.

– Vi leverer mer skigard enn noen gang før til Vestlandet. Der var skigard mye mindre vanlig enn på Østlandet og i Trøndelag, sier han.

Så, hvor lenge kan egentlig en skigard vare? Det avhenger blant annet av jordsmonn, klima­forhold og hvilke materialer man bruker i skigarden. Impregnert trevirke holder som kjent lenger i jorden enn trevirke som ikke er råtebehandlet. Og ubehandlede einerstaurer er mer hardføre enn ubehandlede granstaurer.

– Mange velger impregnerte staurer og ståltråd som binding. Det kan holde i 25 år. Og impregneringen er nærmest ikke synlig etter to-tre år. Da har den også grånet, fastslår Martinus Bækken.

Skal man ha einerstaur, koster det litt mer. Og det koster enda mer om man ønsker tradisjonell sveigbinding (tynn, seig kvist eller rot, for eksempel einer).

Henning og Heidi Degnes-Ødemark valgte ståltråd og einer­staur.

– Det er jorden som til slutt tar knekken på staurene. ­Derfor valgte vi den fineste og mest ­robuste varianten. Og dersom en staur råtner, kan den tas opp. Den råtnende delen ­skjæres bort, stauren spisses på nytt og settes i jorden igjen. Så litt vedlike­hold må vi regne med. Men det er heldigvis en god stund til, smiler de.

Skie, staur og ­ståltråd

• En skigard består av tre ­komponenter: Skier, staurer og noe til å binde skiene og staurene fast i hverandre med.

• Staurene settes opp først, og ­markerer hvor gjerdet skal stå. Disse stokkene står parvis. I staurparet er den ene hovedstaur (litt større), den andre er hjelpestaur.

• Skiene er kløyvde, grove og tre­kantede «planker» av rundstokk, som legges lagvis og på skrå mellom staurparene.

• Skier og staur bindes i dag som regel sammen med ståltråd, og det bør brukes fire eller fem bindinger per staurpar.

• Det er mulig å bruke sveig (tynn, ­bøyelig kvist eller rot) istedenfor ståltråd. Sveigbinding, som var vanlig før ståltråden tok over, brukes fortsatt. Sveigbindingene kan være laget av unge, ferske kvister eller røtter av vier, einer, furu, gran eller bjørk. I dag brukes stort sett vier (vidje­binding) og einer. Vier brukes når de er ­ferske, mens nyplukkede einer kokes rett før de glovarme bindes til skier og staurpar.

• Det bør være 75-80 centimeters ­avstand mellom staurparene. Er det noe særlig lengre mellomrom, kan skiene med tiden bli liggende for lite stramt mellom staurparene. Når det blir nødvendig, kan høye staur tas opp, beskjæres, spisses på nytt og settes ned igjen.

• Man får staur av impregnert furu eller ubehandlet gran eller einer. Skiene er som oftest av gran, og er cirka tre meter lange.

• Prisene regnes per meter med skigard, etter hvilke materialer man ønsker å bruke i gjerdet – og med eller uten montering.


Annonse

© 2018 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no