ANNONSE

KULTUR

Farlige engler

Tekst: Kjetil Johansen


Publisert: 06.12.2014

MEKTIG: Erkeengelen Mikael nedkjemper djevelen, sistnevnte i ­skikkelse av en bevinget drage. Scenen er fra Johannes' åpenbaring, kap. 12, og er malt av Rafael (1483-1520) og hans elever. (The Ganger ­Collection / NTB scanpix)


Når vi dekorerer til jul, henger vi opp søte og harmløse englefigurer. Men i Det gamle testamente var engler mektige og skremmende vesener, som kunne legge byer i grus.

«Den natten gikk Herrens engel ut og slo i hjel etthundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir. Da folk sto opp om morgenen, fikk de se alle de døde ­kroppene som lå der. Da brøt assyrer­kongen Sanherib opp og dro hjem igjen. Og siden holdt han seg i ro i Ninive.» (2. Kongebok. 19.35)

Assyrerkongen gjorde det eneste fornuftige. I Det gamle testamente (GT) la man seg ikke ut med en engel. Bare spør innbyggerne i Sodoma og Gomorra. De trakasserte to utsendte engler, og dermed gikk byene deres ­under i et ildregn. Da farao holdt israelittene i fangenskap, sendte Gud en «ødelegger» som tok livet av alle Egypts førstefødte.

Men selv Guds utvalgte måtte passe seg. Patriarken Jakob sloss med en engel en hel natt. Og i 1. Krønikebok sendte Gud en engel for å ødelegge Jerusalem, men ombestemte seg.

Det er også engler som ­vokter inngangen til Paradis, slik at mennesket ikke skal komme ­tilbake.

Flere typer engler

Ordet engel kommer fra gresk, «angelos», og betyr «sendebud». På hebraisk ble begrepet «malak» brukt, som også betyr «sendebud».

– Dette brukes ofte om engleskikkelser i Bibelens fortellinger. De er en fast type i GT og fremtrer ofte i menneskelignende skikkelser, sier teologiprofessor Helge S. Kvanvig.

– Men i tillegg finnes en ­annen tradisjon: De ­himmelske ­vesenene som omgir Gud. ­Denne forestillingen bygges ­veldig ut i senere jødisk tradisjon. Så det er to ulike engletyper, to ulike konsepter, som etter hvert er blitt blandet sammen, forklarer ­Kvanvig.

– Hovedpoenget her er at de er Guds sendebud. Da blir det også en del av pakken at det dreier seg om mektige vesener, sier ­professor i religionsvitenskap Dag Øistein Endsjø.

– Men i Det nye testamentet (NT) fremstår de som mildere. Dette skyldes at fortellingene i GT har et mer legendeaktig preg. De handler om store ting som skjedde veldig langt tilbake i tid. NT skildrer derimot hendelser i en tid da troen på direkte guddommelig inngripen i samtiden har avtatt betraktelig. Da roer også englene seg.

Dermed ikke sagt at det er forventet at de skal fortsette å ha en tilbakeholden rolle.

– I Åpenbaringen spiller de igjen en handlekraftig rolle. I endetiden skal de altså igjen vise sine mektige sider.

Ufarliggjort i kunsten

Men når og hvordan begynte ­englene å bli mer harmløse? Teologi­professor Kvanvig mener vi må lete i Vestens kunsthistorie:

– Gjennom hele middelalderen var jo ikonografien, bildene, ­viktigere enn bibelteksten. Det var gjennom bildene folk flest fikk oppleve Bibelens historier. Og det ble utviklet en ganske ­saftig ikonografi av englene. Men samtidig ble de også brukt som mer dekorative figurer. Og jeg tror nok det er i denne dekorative kunsten vi finner begynnelsen på de mer harmløse englene, sier han.

Også Endsjø setter endringen inn i en kunsthistorisk sammenheng:

– Den greske guden Eros ble gjerne fremstilt som en liten guttunge, og under barokken ser vi at han blandes sammen med diverse småengler. Så på 1600-tallet er prosessen i gang, sier han.

Rundt 1800 skiftet englene for alvor fremtoning. Folke­religiøsiteten plasserte dem i tilknytning til hjemmet, og de ble mer feminine. Utover på 1800-tallet begynte det å florere med kitschbilder der beskyt­tende engler vokter barna.

– I denne perioden blir religionen mer demokratisert og humanisert. Det gud­dommelige bringes mer i samsvar med moderne moralnormer. Religionen får et visst preg av «kardemomme­lov» sammenlignet med tidligere tolkninger. Og englene ­støtter opp under dette, forklarer ­Endsjø.

Kvanvig er enig:

– Det er jo naturlig at når Gud endrer karakter, når de mer skrekkinngytende trekkene blir borte, så forandrer også bud­bringerne karakter.

Var engler og demoner i slekt?

Mange kjenner til historien om at Lucifer opprinnelig var en engel som ledet et opprør mot Gud, men tapte og ble kastet ut av ­himmelen. Gjør dette engler og demoner til slektninger?

– Lucifer er latin og betyr «lysbærer». I gresk-romersk tradisjon var dette navnet på planeten Venus. Navnet kom inn i kristen tradisjon via en spesiell oversettelse fra hebraisk, forklarer Helge S. Kvanvig.

– I Jesaja 14.12. beskrives fallet til en arrogant babylonsk konge i poetiske vendinger. I den latinske oversettelsen ble begrepet Lucifer brukt, og dermed oppsto ideen om den falne engelen.

– I tillegg eksisterer en alternativ jødisk versjon av Bibelens urhistorie; den såkalte «vekterfortellingen» fra ca. 300 f.Kr. Her har englene rollen som voktere av den kosmiske orden.

Men noen av dem gjør opprør mot Gud ved å okkupere Jorden. Her tar de seg til rette og gjør menneskekvinnene gravide.

– Barna de får er monstre. Og fra likene til disse monstrene kommer så demonene. I denne tradisjonen er altså engler og demoner direkte i slekt, forklarer Kvanvig.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no