ANNONSE

KULTUR

Fra helgen til nisse

Tekst: Grethe Brandsø


Publisert: 20.12.2014

MODERNE: Nissen slik han er kjent mange steder i dag. Med hvitt skjegg, rød drakt og reinsdyr for sleden. (FOTO: Suomen/NTB scanpix)


Takket være et anonymt, amerikansk dikt ble en av julens hovedrolle­innehavere omskapt i 1822 – fra streng helgen til godslig nisse.

– Sankt Nikolas var opprinnelig barnas vernehelgen, sier ­Ørnulf Hodne, kulturhistoriker og gjeste­forsker ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

– Og i tillegg var han helgen for sjømenn, bakere og jurister, samt for både Russland og ­Hellas. Sankt Nikolas var og er en svært populær helgen, og det har han vært helt siden 800-tallet, da dyrkingen av ham startet for alvor. Seinere har tradisjonene rundt Nikolas smeltet sammen med julefeiringen, sier Hodne.

Gavmild prest

Den hellige Nikolas ble født rundt år 280 i Patara i den greske provinsen Lykia, som ligger i ­dagens Antalya sør i Tyrkia. Som ung mann ble Nikolas ordinert til prest, og da han arvet for­eldrene sine, som døde tidlig, ga han bort hele formuen til fattige.

Seinere ble Nikolas innsatt som abbed, og rundt år 300 ble han valgt til biskop av Myra.

– På grunn av sin gavmildhet fikk han, etter sin død, både helgen­status og sin egen minnedag – den 6. desember. Denne dagen, i Norge kjent som Nilsmesse, ble feiret mange steder ved at barna fikk gaver, forteller Hodne.

Da reformasjonen satte en stopper for helgendyrkelsen på 1500-tallet, forsøkte kirken å ­erstatte Sankt Nikolas med Jesus og flytte minnedagen til julaften. Gavene skulle da være til minne om Jesu fødsel i stedet for den gavmilde helgenen.

– Protestantene lyktes nok ikke helt, og Nikolas fortsatte mange steder å være en gaveutdelende figur, sier Hodne.

– I Nord-Europa var det des­suten allerede tradisjon å gi en offer­gave til gårdsnissen – tun­kallen eller fjøsnissen – på jul­aften, og disse tradisjonene ­smeltet dermed sammen, forteller han.

Amerikansk dikt

Etter reformasjonen levde ­legendene om Sankt Nikolas godt i flere europeiske land, og etter hvert ble fortellingene også ­eksportert til Amerika. ­Hollandske protestanter brakte historiene til Ny Amsterdam – seinere New York, og her forandret navnet hans seg fra Sankt Nikolas, eller Sinte Klaas, til ­Santa Claus. Den som ga liv til den godslige jule­nissen – ­komplett med reinsdyr og slede – som la gaver i strømper ved nattetid, var imidlertid den amerikanske språkprofessoren Clement Clark Moore. I 1822 skrev han diktet «A Visit from St. Nicholas» for barna sine og leste det for dem lille julaften i 1822. Ifølge den amerikanske stiftelsen Poetry Foundation, ble Moores dikt ­publisert anonymt i det New York-baserte nyhets­magasinet Troy Sentinel i 1823 – og fra da av ble diktet et årvisst jule­gjensyn.

– Først i 1844, da Moores ­samling «Poems» ble publisert, ble Clement Clark Moore anerkjent som forfatter av «A Visit from St. Nicholas», sier ­Marilyn F. Apseloff, fra Kent State ­University, til stiftelsen.

Samme år ble julediktet trykket sammen med et tresnitt av en hvitskjegget og rødkinnet Santa Claus, med gavesekk, på vei ned i en pipe. Dette satte standard for nissebilder – helt fram til i dag.

– Fiktive eller overnaturlige ­vesener er ofte satt sammen av elementer fra forskjellige steder. Og diktet til Moore er nok opphavet til Santa Claus, men ut­seendet hans er utviklet av en rekke tegnere, mener Velle ­Espeland, folklorist og forfatter av bøker om både helgener og nisser.

– Den røde jakka og buksa har han for eksempel fått fra Coca-Cola-reklamene. Og selv om nissen som sitter på norske super­markeder klart har fått mye fra Santa Claus, har den norske varianten også røtter i nissen på låven, understreker han.

Besøk av nissen

• Clement Clarke Moores (1779– 1863) skrev diktet 
«A Visit from St. Nicholas» i 1822. 
Diktet er også kjent som 
«The Night Before Christmas» og 
«Twas the Night Before ­Christmas». 

• Diktet er oversatt til norsk av 
Halldis Moren Vesaas under ­tittelen 
«Da Sankte Klaus var her». 

• Hele diktet, på originalspråket, finner du her: 
www.poetryfoundation.org/poem/171924


A Visit from St. Nicholas

Av Clement Clarke Moore 


'Twas the night before Christmas, when all through the house 

Not a creature was stirring, not even a mouse; 

The stockings were hung by the chimney with care, 

In hopes that St. Nicholas soon would be there; 

The children were nestled all snug in their beds; 

While visions of sugar-plums danced in their heads; 


And mamma in her 'kerchief, and I in my cap, 

Had just settled our brains for a long winter's nap, 

When out on the lawn there arose such a clatter, 

I sprang from my bed to see what was the matter. 

Away to the window I flew like a flash, 

Tore open the shutters and threw up the sash. 


The moon on the breast of the new-fallen snow, 

Gave a lustre of midday to objects below, 

When what to my wondering eyes did appear, 

But a miniature sleigh and eight tiny rein-deer, 

With a little old driver so lively and quick, 

I knew in a moment he must be St. Nick. 


More rapid than eagles his coursers they came, 

And he whistled, and shouted, and called them by name: 

«Now, Dasher! now, Dancer! now Prancer and Vixen! 

On, Comet! on, Cupid! on, Donner and Blitzen! 

To the top of the porch! to the top of the wall! 

Now dash away! dash away! dash away all!» 


As leaves that before the wild hurricane fly, 

When they meet with an obstacle, mount to the sky; 

So up to the housetop the coursers they flew 

With the sleigh full of toys, and St. Nicholas too— 

And then, in a twinkling, I heard on the roof 

The prancing and pawing of each little hoof. 


As I drew in my head, and was turning around, 

Down the chimney St. Nicholas came with a bound. 

He was dressed all in fur, from his head to his foot, 

And his clothes were all tarnished with ashes and soot; 

A bundle of toys he had flung on his back, 

And he looked like a pedler just opening his pack. 


His eyes—how they twinkled! his dimples, how merry! 

His cheeks were like roses, his nose like a cherry! 

His droll little mouth was drawn up like a bow, 

And the beard on his chin was as white as the snow; 

The stump of a pipe he held tight in his teeth, 

And the smoke, it encircled his head like a wreath; 


He had a broad face and a little round belly 

That shook when he laughed, like a bowl full of jelly. 

He was chubby and plump, a right jolly old elf, 

And I laughed when I saw him, in spite of myself; 

A wink of his eye and a twist of his head 

Soon gave me to know I had nothing to dread; 


He spoke not a word, but went straight to his work, 

And filled all the stockings; then turned with a jerk, 

And laying his finger aside of his nose, 

And giving a nod, up the chimney he rose; 

He sprang to his sleigh, to his team gave a whistle, 

And away they all flew like the down of a thistle. 


But I heard him exclaim, ere he drove out of sight— 

«Happy Christmas to all, and to all a good night!»


Kilde: The Random House Book of Poetry for Children 
(Random House Inc., 1983)


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no