ANNONSE

HUS & HAGE

Mangfold og forfall

Tekst: Hallvard Østrem


Publisert: 20.12.2014

FIN FORM: Den usedvanlig forseggjorte ­låven på Framgarden i Valldal på Sunn­møre var en stor opplevelse å oppleve, forteller forfatter Eva Røyrane og fotograf Oddleiv Apneseth. Lars Petter Valldal brukte på 1880-tallet sju år på å bygge den vakre låvebrua. FOTO: Oddleiv Apneseth / Skald forlag 


Mangfoldet er stort i Låve-Norge. Men det er forfallet også. Om ikke lenge kan mange av låvene våre være borte.

De siste to somrene har forfatter Eva ­Røyrane og fotograf Oddleiv Apneseth krysset landet på kryss og tvers for å ­dokumentere det som finnes av låver i Norge – eller løer som de kalles ­mange steder. Nå er alt samlet i praktboka «­Norges låver» med over 1000 bilder av låvebygg fra sør til nord og fra øst til vest.

Tida var inne til å dokumentere dette sentrale bygget i det norske kultur­landskapet, som har satt farge på grender og bygder helt siden midten av 1800-­tallet. Nå har «landbrukets katedraler» i stor grad mistet sin funksjon på gårdene, og uten ny bruk blir de ofte stående til nedfalls.

Folk ser på dette huset på svært ­ulike måter, forteller låvebokforfatter Eva ­Røyrane.

– Noen sier takk, nå har huset gjort ­jobben sin, mens andre strever hardt for å ta det med seg videre, sier Røyrane.

– Låven er en viktig vegg i gårdstunet. Så når dette huset forsvinner, er ikke tunet det samme lenger. Og dette er det mange som har snakket om når vi har vært på ­besøk, forteller hun.

Men for de fleste er det altfor kostbart å holde låven ved like. Røyrane håper likevel at boka kan få flere til å tenke at låven er verdt å ta vare på.

– Det handler om å bry seg om dette huset og få øynene opp for at det faktisk er en ressurs som kan komme til nytte blant annet i ny næring på gården.

Et allaktivitetshus

Låven har tradisjonelt vært et allaktivitets­hus på gårdene. Her har det vært fôr i øverste høyde, dyr i etasjen under og møkk i kjelleren. Men mens bruken har vært lik, har byggestilen variert mye fra landsdel til landsdel.

– Det er motsetningene som er det mest påfallende, sier fotograf Oddleiv ­Apneseth, som har tatt alle de til sammen rundt 1200 store og små bildene i boka.

– Vi har lært mye. Vi har hatt noen ­fantastiske turer, og vi har virkelig fått sett landet, forteller Røyrane, som blant ­annet lot seg overraske over at låvene kunne være så enormt store på Østlandet og i Trøndelag.

– Ja, de er jo så svære med svimlende høye og milelange kjørebruer, sier vestlendingen, som trådde sine barnesko i Kvinnherad i Hordaland.

– Fortjener en bok

Ideen til boka har Røyrane hatt med seg lenge, og veien fra idé til realisering har vært lang.

– Ideen ramlet ned i hodet mitt for mange år siden, sikkert ti år siden, da jeg tok bussen fra Trondheim til Tynset og så disse flotte låvene som ligger som en slags bygdeborger oppi Gauldalen. Disse fine uthusene fortjener en bok, tenkte jeg.

Da Røyrane først flere år senere fikk sjansen til å gå løs på det store bok­prosjektet, var det første hun gjorde å spørre fotograf Apneseth i Sunnfjord om han ville være med. Dette måtte være et prosjekt som passet for ham, tenkte hun. Og det stemte.

– Jeg sa ja før jeg hadde fått vekslet ­mellom inn- og utpust, forteller ­Apneseth.

Til sammen har de skrapt sammen rundt 600.000 kroner fra fylkesmanns­kontorene, Fritt Ord, Riksantikvaren, Landbruks- og matdepartementet, Norsk kulturfond og Aust-Agder Landbruks­selskap. Røyrane har også fått stipend fra Det faglitterære fond. Slik ble det penger til å dekke reisekostnadene og litt til.

Mangfolds-Finnmark

Finnmark er det fylket som har gjort det sterkeste inntrykket på bokskaperne, særpreget av krigen og det etniske mangfoldet som det er. Her har både samer og innvandrere fra Russland, Finland, ­Sverige og dalstrøkene i Sør-Norge vært med på å prege landbruket.

– Det var bare så mange overraskelser, og en veldig spennende landbruks­historie. Vi fant flere av de samiske fjøsgammene, selv om lite sto igjen etter at alt ble brent under krigen. Og etter krigen kom disse røde firkantede typefjøsene, som det kryr av nå, sier Røyrane.

I Telemark fant de den største om­sorgen for låvebyggene.

– Noen sier at telemarkingene er så prektige og har alt slik på stell. Men det er jo sant også. De tar vare på ting og maler og steller og er så tradisjonsbevisste. Det er helt påfallende flott i Telemark, seier Apneseth.

Tak-helligdommen i Hardanger

Men skifertakslåvene i Hardanger er ­kanskje de mest verdifulle låve­bygningene i landet, mener Apneseth.

– De er spesielle fordi så mange av helle­takene er intakte. Denne «tak-hellig­dommen» i Hardanger burde det vært et program for å bevare. Det har ­nasjonal verdi og internasjonal interesse, sier ­Apneseth.

Ellers synes de to det er nesten ­umulig å trekke fram én låve som mer spesiell enn andre. Men den uvanlig forseggjorte ­låven på Framgarden i Valldal på ­Sunnmøre var en spesiell opplevelse. Denne låven fra 1885 er prydet med store gulv­heller i ­fjøset, hvitmaling i taket og en stor og bred snegleformet låvebru. ­Låvebrua brukte byggmesteren, Lars ­Petter Valldal, sju år på å sette opp.

Står godt

Og framgardslåven står fremdeles godt. Høsten 2014 ble den restaurert med ­penger fra ordningen for spesielle miljø­tiltak i landbruket, Kulturminnefondet og Norsk Kulturarv. Og etter hvert skal det bli utstilling og åpent hus i den gamle låven.

Men like lett er det ikke for alle de ­mange tusen låvene som bare står der. Ikke alle kan reddes med offentlige ­penger.

– Det er ikke så mye annet som kan ­gjøres enn å finne en bruksmåte som gjør at det lar seg finansiere. Det er jo det mange har gjort, og det håper vi å ­inspirere til, seier Apneseth, som mener det uansett er helt naturlig at mange av låvene forsvinner.

– Det er tida, det. Det er ikke noe å ­gråte over. Men likevel skal vi være glade når en del av dem blir bevart, sier fotografen.

Røyrane og Apneseth har i alle fall ­sørget for at den norske låven i det minste er bevart i bokform.


Annonse

© 2018 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no