ANNONSE

Kunstens verden

Michelangelo

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 20.12.2014

Taket i Det sixtinske kapell


Michelangelo di Lodovico Buonarroti Simoni (født 6. mars 1475 i Caprese ved San Sepolcro i Toscana, Italia, død 18. februar 1564 i Roma), var en italiensk billedhugger, maler, arkitekt, poet og ingeniør. På grunn av den store allsidigheten i disiplinene han utøvde, betraktes han som et arketypisk renessansemenneske, på linje med sin rival og likemann Leonardo da Vinci.

Michelangelos produksjon gjen­nom hans lange liv er fenomenal. Om volumet av brevvekslinger, skisser og etter­levninger som har holdt seg til i dag blir redegjort for, er han den best dokumenterte kunstneren fra det sekstende århundre.

Som Leonardo – 
venn av Medici-familien

Fra 1490 til 1492 gikk Michelangelo på Lorenzo de’ Medici sin skole og ble påvirket av mange prominente personer som forandret og utvidet hans begreper. Her ble hans intellekt formet i omgang med de nyplatonske filosofer, billedskapere, billedhuggere, poeter og lærde menn som Lorenzo hadde samlet rundt seg.

Pietà – verdens vakreste skulptur?

I november 1497 bestilte den franske ambassadøren for den hellige stol et av Michelangelos mest kjente verker, Pietà. Den samtidige oppfatningen av dette arbeidet – «en åpenbaring av all potensial og kraft skulpturen kan tilkjennegi» – ble sammenfattet av den samtidige biografen Vasari: «Det er utvilsomt et mirakel at en formløs blokk av sten kan bli redusert til perfeksjon hva naturen i utgangspunktet knapt er i stand til å skape.»

Gigantiske David

I Firenze ble Michelangelo bedt om å fullføre et uferdig prosjekt som ble påbegynt førti år tidlige av Agostino di Duccio – nemlig en kolossal statue som portretterte David som et symbol på florentinsk frihet. Statuen skulle bli plassert på Piazza della Signoria. Michelangelos David ble fullført i 1504, og dette mesterverket etablerte definitivt hans ry som billedhugger med utpreget teknisk ferdighet.

Taket i Det sixtinske kapell

I 1505 ble Michelangelo kalt til Roma av den nylig valgte pave Julius II. Michelangelo ble befalt å utføre gravmonumentet som skulle forherlige paven etter hans død. Han påtok seg oppgaven på pavens regning. Michelangelo var nødt til å avbryte arbeidet på gravmonumentet for å fullføre flere andre oppgaver. På grunn av disse avbrytelsene arbeidet Michelangelo på gravmonumentet i førti år.

Gravkapell i Firenze

Pave Leo X bestilte et gravkapell for slekten Medici i San Lorenzo-kirken, og Michelangelo var opptatt av dette prosjektet på 1520- og 1530-tallet. Selv om gravkapellet stadig er uferdig, er dette det beste eksempel vi har av kunstnerens forening av sine skulpturelle og arkitektoniske visjoner – Michelangelo skapte både skulpturene og interiøret.

Alterveggen 
i Det sixtinske kapell

Fresken Dommedag på alter­veggen i Det sixtinske kapell ble bestilt av pave Clemens VII, som døde kort tid etter å ha gitt ­Michelangelo oppdraget. Pave Paul III med­virket til at ­Michelangelo fikk fullføre prosjektet. Han arbeidet med det fra 1534 til oktober 1541. Verket strekker seg over hele veggen bak alteret i Det ­sixtinske kapell. Domme­dag er en av­bildning av Jesu andre komme og apokalypsen, hvor menneskenes sjeler oppstår og blir tilvist sine forskjellige skjebner av Kristus, omgitt av helgenene.

Sensur av nakenhet

Sensuren fulgte alltid Michelangelo, og han ble en gang beskrevet som «inventor delle porcherie» (oppfinner av obskøniteter). Den beryktede «fikenbladkampanjen» i mot­reformasjonen, som tok sikte på å tildekke alle avbildninger av menneskelige kjønnsorganer i malerier og skulpturer, begynte med Michelangelos verker. Eksempelvis ble marmorstatuen Cristo della Minerva (i kirken Santa Maria sopra Minerva i Roma) dekket med et fat, slik den fortsatt er.

Tegnet kuppelen på Peterskirken

I 1546 ble Michelangelo utnevnt til arkitekt for Peterskirken i Vatikanet. Da byggingen av den lavere delen av kuppelen (støtteringen) var påbegynt, var Michelangelo døende, men hans planer om det storslåtte korpartiet og sentralkuppelen ble fullført etter hans død.

Neste gang: Rafael

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no