ANNONSE

VITENSKAP

Skrotet som svever over oss

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen


Publisert: 10.01.2015

SVERM AV SATELLITTER: Nå kretser om lag 3600 satellitter rundt jorda. I tillegg er det haugevis av små deler kalt romsøppel, eller «space debris» på engelsk. (FOTO: NASA)


Vi trenger visstnok ikke å bekymre oss stort for alt søppelet som går i bane rundt jordkloden. Om vi ikke skal ut dit, da.

Sovjetunionen sendte opp verdens første menneskeskapte satellitt 4. oktober 1957. Siden oppskytningen av sovjeternes Sputnik 1 har det blitt slynget ut nærmere 7000 satellitter fra jorda.

Det eksakte tallet er usikkert, blant annet fordi noen land ikke oppgir ­offisiell statistikk over sine satellitter. Noen av dem er tross alt spionsatellitter ...

– Akkurat nå går det om lag 3600 ­satellitter i bane rundt jorda. Rundt 1250 av disse er i funksjon. De resterende er ikke i drift. Mange av disse satellittene fortsetter likevel å gå i bane i årevis før den svake friksjonen fra atmosfæren sakte bremser dem ned. Dermed mister de stadig høyde, før de til slutt når et kritisk punkt og faller ned. Men satellit­tene som er lengst ute, vil i prinsippet ikke falle til kloden, forteller Pål Brekke, ­forsker ved Norsk Romsenter.

GOCE-satellittens plask

Stadig vekk faller det ned satellitter, samt deler som stammer fra satellitter og ­annen romfartsaktvitet. Hvert år kommer mellom 100 og 150 tonn med rester fra vår romfartsaktivitet ned i den lavere delen av jordas atmosfære, ifølge Heiner Klinkrad, som er leder for ­avdelingen for romsøppel i ESA, ­Europas romfartsorganisasjon.

Når disse «romrestene» kommer lavt nok, farer de etter hvert brennende ned mot bakken. Det skjedde med ESAs GOCE-satellitt høsten 2013. Den ble skutt opp i mars 2009, og fikk en bane som «kun» var 255 kilometer over ­hodene våre. Bare noen få satellitter, blant dem Sputnik 1, har vært stasjonert lavere.

GOCE gjorde et viktig innsamlingsarbeid i forbindelse med kartlegging av jordas gravitasjonsfelt og sirkulasjonsmønstre i havene. Men forskerne visste at satellittens liv var kortvarig. 21. oktober 2013, litt senere enn antatt, gikk den tom for drivstoff. Deretter falt den nedover i tre uker uten at noen visste hvor den kom til å dette ned.

11. november falt den pladask ned i det sørlige Atlanterhavet, i nærheten av Falklandsøyene. Ingen skade ­skjedde, ingen hørte eller så det voldsomme ­plasket.

GOCE veide i utgangspunktet 1100 kilo. Da den traff vannskorpen, hadde mesteparten av satellitten brent bort. Men om lag 25 prosent av den, cirka 275 kilo, styrtet i havet med en fart på ­mellom 200 og 300 kilometer i timen.

Rot og fare i rommet

I løpet av 57 år med romfart har om lag 15.000 tonn med romsøppel falt ned mot jorda, opplyser ESA. Aldri har det blitt rapportert om noen eller noe som har blitt skadd, understreker Pål Brekke.

– 70 prosent av jordkloden består av hav, mens en stor del av landarealet er ubebodd. Risikoen for at deler fra satellit­ter eller andre romfarkoster skal gjøre skade på jorda er minimal, omtrent på linje med å bli truffet av en meteoritt. Det er med andre ord ikke noe vi trenger å bekymre oss for, mener Brekke.

Romsøppel er først og fremst et problem for bemannede romfarkoster, som den internasjonale romstasjonen ISS, og for dem som har satellitter i drift over oss.

– Filmen «Gravity» med ­George Clooney og Sandra Bullock ­viser på en god måte farene med romsøppel. Romfergen de er om bord i, blir nemlig truffet av ­deler fra en død satellitt som er blitt skutt ned. Det fører til en kjede­reaksjon av kollisjoner i rommet, sier Brekke.

– Kineserne skjøt faktisk ned en av sine satellitter i 2007, noe som førte til stor spredning av romsøppel. Og med tanke på at et lite malingsflak kan skade et romfartøy, noe som skjedde med romfergen Challenger i 1983, er det klart at større biter kan gjøre enorme skader der oppe. ­Skrotet farer tross alt av sted med en fart på rundt 27.000 kilometer i ­timen, påpeker han.

Fakta om satellitter

• Menneskeskapte satellitter (månen er også en satellitt) er den fremste ­årsaken til romsøppel. Det er fordi det er så mange av dem, fordi de mister deler, og fordi de kan kollidere med hverandre.

• Tall fra ESA (European Space Agency) viser at det er blitt sendt opp om lag 6600 satellitter. Cirka 3000 av disse har falt ned, mens cirka 3600 fortsatt svever over oss.

• Satellittene brukes til mange formål, som telekommunikasjon, satellitt­navigering, skipsovervåking, rom­forskning, værobservasjoner og kartlegging av jorda. Det finnes også rekognoseringssatellitter som brukes til spionoppdrag for militære og myndig­heter. Noen satellitter brukes til flere av de nevnte formålene.

• De aller fleste satellittene befinner seg i det som kalles lav bane, det vil si med en avstand fra jorda på mellom 200 og 2000 kilometer. Innenfor denne banen er det flest satellitter i sjiktet fra 400 til 800-900 kilometer fra jorda.

• Satellitter som går lavere enn 1000 kilometer, fjernes ved at siste rest av brennstoffet eller elektrisiteten om bord brukes til å få satellitten inn i en lavere bane som gjør at den vil brenne opp i atmosfæren.

• Sputnik 1 (skutt opp 4. oktober 1957, falt ned 4. januar 1958) er trolig den satellitten som har gått i lavest bane rundt jorda. Den hadde en bane som lå 223 kilometer fra jorda.

• Romstasjonen ISS, som også er en satellitt, går i bane rundt jorda i en høyde på mellom 350 og 435 kilometer. ISS har en fart på 27.600 kilometer i timen, og bruker cirka 90 minutter på én runde rundt jorda. Andre satellitter – og romskrot – svirrer over oss i omtrent den samme farten.

• Hubble-teleskopet befinner seg litt ­høyere oppe enn ISS, om lag 570 kilometer fra jorda.

• Satellittene som går i bane rundt pol­områdene, har gjerne en avstand fra ­jorden på mellom 700 og 1700 kilometer.

• Geostasjonære satellitter befinner seg lengst ute, nærmere bestemt 35.786 kilometer unna jordkloden – og rett over ekvator. Med denne avstanden fra jorda bruker satellittene nøyaktig ett døgn på én runde rundt jorda, det vil si med samme tempo som jorda roterer. Sett fra jorda vil det derfor virke som om disse satellittene står i ro på samme sted. Mot slutten av disse ­satellittenes levetid blir de styrt lenger ut til en «satellitt-kirkegård».

• En del satellitter befinner seg i middelbane­feltet rundt jorda. Dette er et stort felt, fra 2000 kilometer til 35.786 kilometer. GPS-satellittene – minst 24 stykker som er plassert ut av det amerikanske forsvaret – befinner seg 20.350 kilometer fra jorda. Disse satellittene bruker 12 timer på én runde rundt jorda.

• Galileo er et satellittnavigasjonssystem som nå utarbeides av EU og ESA. Det er planlagt at alle de 30 satellittene skal være i drift fra 2019. Disse skal gå i bane 23.222 kilometer fra jorda, der de bruker 15 timer på én runde rundt kloden.


Kilder: NASA, Norsk Romsenter, 
UCS Satellite Database, Wikipedia


Fakta om ­romsøppel

• Søppelet består av små og store biter fra satellitter, romfarkoster og oppbrukte drivstofftanker, samt noe utstyr som astronauter har mistet i forbindelse med reparasjoner i rommet. I tillegg er det cirka 2350 satellitter som ikke lenger er i drift, men som fortsatt går i bane rundt jorda.

• USAs Space Surveillance Network (SSN), som overvåker både operative satellitter og romsøppel, opplyser at det er mer enn 21.000 romfarende deler som er større enn ti ­centimeter. Anslagsvis er det rundt 500.000 deler som er mellom én og ti centimeter store, mens det er mer enn 100 millioner mindre biter der oppe.

• De minste bitene brenner opp før de når bakken. Større deler brenner ikke helt opp. Rundt 75 prosent av en satellitt brenner opp i atmosfæren før den treffer bakken eller vannet.

• Om lag 3000 satellitter har falt ned hittil, og det finnes flere eksempler på større deler som har falt ned på fast jord. Ifølge NASA har det i løpet av de siste femti årene i gjennomsnitt falt ned én del hver dag. Det vet man fordi disse delene tidligere er blitt oppdaget i bane rundt jorda og katalogisert av SSN.

• Det finnes ingen rapporter om romsøppel som har forårsaket skader her nede på jorda.

• Det forskes mye på romsøppel, og det arbeides blant annet med å utvikle romryddere. Texas A & M University har eksempelvis vist fram sine planer om å lage rydderen «Sling-Sat», mens École Polytechnique Fédérale de Lausanne i Sveits samarbeider med Swiss Space Systems om en rydder ved navn «­CleanSpace One».


Kilder: NASA, USSTRATCOM Space Control and Space Surveillance


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no