ANNONSE

Kunstens verden

Rafael

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 10.01.2015

De tre gratier (1504-05) 


Raffaello Santi, bedre kjent som Rafael, var en maler og arkitekt under den italienske renessansen. Han ble også kalt Raffaello Sanzio, Raffaello de Urbino og Rafael Sanzio de Urbino. Han ble født 6. april 1483 og døde ung – 6. april 1520, bare 37 år.

Rafael studerte under Pietro ­Perugino i Perugia, men etter å ha flyttet til Firenze tok han snart i bruk samme stiler som ­Leonardo da Vinci og Michelangelo. Sammen skaper de tre en trilogi av kunstmestere innenfor høy­renessansen. Rafael var gjennom hele sin karriere ekstremt effektiv og produktiv, til tross hans relativt korte liv.

Rafael er kanskje mest kjent for sine Madonna-malerier og hellige familier, i tillegg til sine store fresker (malt på våt mur) i ­Vatikanet. To høyst ­anerkjente malerier er «La scuola di ­Atene» og «La Disputa del ­Sacramento». Begge er to store, bue­formede fresker – den første av ­Antikkens filosofer rundt ­Platon og ­Aristoteles, og den andre av kristne teologer flokket rundt ­Jesus. De fleste av Rafael sine verk kan sees i Vatikanpalasset.

Viste tidlig talent

Raphael ble født i den relativt lille byen Urbino i regionen ­Marche i Italia. Hans far, ­Giovanni Santi, var en anerkjent kunstmaler som hadde forbindelser med det politiske departementet. ­Rafael ble tidlig foreldreløs, og fra elleveårs­alderen bodde han hos sin eneste biologiske onkel, og hans kone. Her viste han fort kunstneriske talenter – bl.a. ved å male et svært prestisjefylt og ­detaljert selvportrett.

Sterkt påvirket av ­Leonardo

Rafael jobbet og reiste rundt flere områder og byer i Nord-Italia, og han var ofte i Firenze. Han klarte å tilegne seg nye felt, blant annet den florentinske skole, som for øvrig var en nesten 200 år gammel malerstil. En av de største innflytelsene for Rafael var fra Leonardo da Vinci, som besøkte byen mellom 1500 og 1506. ­Rafael mestret Leonardos egen sfumato, en av de vanskeligste malerteknikkene, som uunngåelig ga Rafael sine subjekter mer liv og flyt. Rafael bevarte derimot alltid det klare og myke lyset i maleriene, et trekk han arvet etter Perugino. På denne måten ble Rafaels ­malerier mindre gåtefulle enn Leonardo sine.

Pavens bibliotek i ­Vatikanet

Mot slutten av 1508 reiste Rafael til Roma, hvor han bodde resten av sitt liv. Han ble invitert av pave Julius II til å male på flere vegger for Vatikanet. Rommene skulle bli pavens personlige ­bibliotek. Dette var en av de største oppdragene til Rafael – han hadde kun malt et alterstykke før. ­Samtidig holdt Michelangelo på med det sixtinske kapell, og dette påvirket Rafael.

Oppdraget i Vatikanet krevde mye tid, og Rafael fikk fort flere og flere vegger å male på. Derfor forlot han flere detaljerte verk for å gå over til store komposisjoner, og han fikk da inntil 50 elever og assistenter til å gjøre maleriene helt ferdige. ­Verkstedet med elever var betydelig større enn normalt. Malerne tok hånd om mange underkontraktører og mindre viktige jobber, men verkstedet fostret uansett opp flere etablerte og anerkjente ­malere.

Rafael ble også hovedarkitekt for Peterskirken, og i 1514 ble han en slags sjef for den romerske arkeologien.

Ukjent dødsårsak

Rafael levde sine siste år i Borgo, Roma. Han fikk aldri giftet seg, men ble i 1514 forlovet med ­Maria Bibbiena. Tidlig i 1520 døde Bibbiena, og Rafael fikk et nytt forhold til Margarita Luti. Den samme våren ble ­Rafael ­alvorlig syk i rundt to uker før han døde i april. Nøyaktig dødsårsak er ukjent, og det finnes flere teorier – bl.a. om gale ­medisiner, overanstrengelse, feber og lungebetennelse.

Graven kan besøkes 
i Pantheon

Rafael døde på sin 37. bursdag i Roma (det sies at dette var kun uker før pave Leo hadde tenkt å gjøre ham til kardinal), og alle hans bekjente sørget. Hans kropp lå en stund i et av rom­mene der han hadde demonstrert sin ­genialitet, og han ble æret med en offentlig begravelse som tiltrakk folkemasser fra hele Italia. Hans siste verk, «Forklarelsen», ble båret foran ham under seremonien. Han ble gravlagt i Pantheon, landets mest prestisjefylte gravsted.

Utallige malere i nyere tider har nevnt Rafael som en inspirasjonskilde.

Neste gang: Andrea del Sarto

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no