ANNONSE

Kunstens verden

Andrea del Sarto

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 24.01.2015

Diskusjonen om treenigheten, 1518


Andrea del Sarto (født 
16. juli 1486 – død 
29. september 1530) var en italiensk maler under høyrenessansen. Han ble født i Gualfonda ved Firenze som Andrea d’Agnolo di Francesco di Luca di Paolo del Migliore.

Andrea var sønn til en skredder, noe som var grunnen til at han fikk tilnavnet Sarto. Han gjkk først i lære hos en gullsmed. Men så ble en maler oppmerksom på hvor dyktig han var til å tegne, og dermed ble det til at han fikk plass som elev hos tegneren og maleren Piero di Cosimo.

Tok etter de store ­mesterne

Senere arbeidet Sarto en stund hos Franciabigio, men i sine ­arbeider tok han mer etter ­Leonardo da Vinci, ­Michelangelo og Fra Bartolommeo. Stilen til disse berømte malerne kombinerte han i sitt eget uttrykk, som sterkt understreker fargen uten å forsømme formen og billedstrukturen.

Fresker på kirkevegger

Frå 1509 til 1514 malte Andrea del Sarto på oppdrag fra Servitt­ordenen – en av de fem opp­rinnelige mendicantordnene i den katolske kirken, opprettet i 1233 av Firenzes syv hellige menn.

Blant hans tidlige verker er ­fresker (maling på våt mur) i Sant’ Annunziata-kirken i ­Firenze, med motiv fra livet til den hellige Filip Benizzis (1510), I tillegg til Hellig­trekongers tog (1511) og Marias fødsel (1514). I kirkens forhall er også ­gruppen ­Madonna delle Arpie (1517) og Diskusjonen om treenigheten (1518) – begge holdt i dempet fargeskala og mer eller mindre sløret clair-obscur.

Bildene Madonna del Sacco i Sant’ Annunziata (1525) og Nattverden som ble malt i San Salvi (1526–27), viser begge ­inspirasjon fra Michelangelo og Leonardo da Vinci.

Langvarig opptatt av ­Johannes

Mellom 1515 og 1526 arbeidet Andrea del Sarto på en syklus om livet til døperen Johannes. Disse verkene er preget av frisk naturlighet, jakten på varierte egenskaper, dyktige arrangement og grupperinger, harmoniske farger og grasiøs sammensetning kombinert med fin tegning.

Trofast mot hjembyen

Andrea del Sarto virket i ­Firenze hele sitt liv, bortsett fra et års opphold (1518–19) ved Frans 1s hoff i Frankrike.

Som kunstmaler var han også en fremtredende portrettist, men bare tre portretter kan tilskrives ham – nemlig et av ham selv, en pike (begge i Galleria ­degli ­Uffizi i Firenze) og en billed­hugger (henger i London).

Sarto døde i Firenze, kun 44 år gammel.

Neste gang: Correggio

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no