ANNONSE

Kunstens verden

Correggio

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 07.02.2015

Kuppel-fresken i Parmas domkirke, Marias himmelfart (1526–30)


Antonio Allegri (født i august 1489 – død 5. mars 1534), best kjent som Correggio, var en italiensk renessansemaler, oppkalt etter fødestedet Correggio i regionen Emilia.

Correggio arbeidet hele livet i områdene rundt Parma, men han har nok i høy grad kjent til malerkunsten i Roma, ­Firenze og Venezia. Trolig var han elev av Francesco Bianchi, men ­under et tidlig besøk i ­Mantova ble han påvirket av Lorenzo Costa og Andrea Mantegna.

Påvirket av de store ­mestere

Snart hadde Leonardo da Vinci sin revolusjonerende stil mykt opp Correggio sin malerstil. Han kombinerte det myke og duse, som er typisk for hans modne verk, med en sterk ­følelse for oppbygging av ­bildets form. Correggio skilte seg ut fra de fleste samtidige nord­italienske malerne som kritikkløst tok ­etter Leonardo. I stedet for å skape det overjordisk ­vakre, malte Correggio idealiserte, men sensuelle og svært jordiske figurer.

En vet ikke om Correggio noen gang var i Roma, men han kjente åpenbart til ­Michelangelo sine fresker i Det sixtinske ­kapell og Rafael sine fresker i Vatikanet. Stiltrekk fra alle de tre ledende malerne under ­renessansen, ­Leonardo, ­Michelangelo og ­Rafael, gjenspeiler seg i ­Correggio sine madonna­malerier. Like popu­lære var hans mytologiske ­motiv.

Store formater

Correggio utførte store monumental­dekorasjoner, bl.a. i klosteret S. Paolo i Parma. Her fikk han sitt gjennombrudd med freskobilder over verdslige ­motiver, blant annet Dianas jakt, og han dekorerte taket som en løvhytte med ovale åpninger. I dette verket utviklet han den myke og slørede form som skulle bli hans varemerke. Deretter malte han Marias ­kroning (nå praktisk talt ødelagt) i ­apsiskuppelen og den figurrike Kristi himmelfart i hoved­kuppelen i kirken S. Giovanni Evangelista i Parma (1520–24).

Illusjoner på lerretet

I dag blir Correggio særlig verdsatt for sin djerve fantasi. Han var en av de første store kunstnerne som eksperimenterte med de dramatiske effektene som kan oppnås med kunstig belysning – f.eks. Kristus i Getsemane, der Kristus-figuren alene lyser opp den mørke bakgården, og i Den hellige natten, der lyset kommer fra barnet i krybben. ­Correggio blir regnet som den viktige lenken mellom Mantegna sitt tidlige eksperiment med et ­illusjonistisk maleri i Mantua, og barokken sine takmalerier.

Hans største verk er kuppel-fresken i Parmas domkirke, Marias himmelfart (1526–30). Illusjonsmaleriet som skulle komme til å spille så stor rolle i barokken, er fullt utviklet i ­denne utsmykningen. Man får fornemmelsen av at skikkelser og skyer flyver fritt omkring og går over i hverandre, mens en ustanselig skiftende, ofte voldsom bevegelse er den drivende kraft.

Forløper for barokken

Correggio laget også en rekke alterbilder og andre bilder med religiøse motiver. I ­Madonna del Cesta (National Gallery, ­London) og Den hellige ­Katarinas trolovelse (Louvre, Paris) forenes mennesker og gud­dommelige personer i et ­idyllisk hverdagsliv. Erotiske motiver laget han i fremstil­linger av ­Jupiters kjærlighetseventyr: ­Danae (­Galleria Borghese, Roma), ­Jupiter og Io samt ­Ganymedes (begge i Kunsthistorisches Museum, Wien), og Leda og svanen (Gemälde­galerie, Berlin) som hørte til hans siste arbeider og ble utført for hertug Federigo av Mantova.

Correggios maleriske form og smidige figurkomposisjon fikk stor betydning for barokkens og rokokkoens malerkunst.

Neste gagn: Giorgione

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no