ANNONSE

Kunstens verden

Tizian

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 07.03.2015

Jomfru Marias himmelferd, 1516–1518, Santa Maria Gloriosa dei Frari, Venezia


Tizian, eller Tiziano Vecellio, som var hans fulle navn, ble født omkring 1485 i Pieve di Cadore i landområdet Cadore nær Belluno i Veneto i republikken Venezia i Italia, og han døde av pest 27. august 1576 i Venezia.

Han var en italiensk høyrenessansemaler og leder av det 16. århundres venetianske skole. Hans omdømme har i følgende århundrer ikke avtatt. 
I 1590 uttalte teoretikeren Giovanni Lomazzo at han var ”solen midt iblant små stjerner – ikke bare blant italienerne, men også blant alle verdens malere”.

Under sin levetid ble Tizian ofte kalt Da Cadore, oppkalt etter sitt fødested.

Tizians allmenngyldighet er neppe bestridt idag. I sine portretter undersøkte han og trengte gjennom den menneskelige skikkelse. Hans religiøse komposisjoner dekker hele skalaen av sinnsbevegelser fra ungdommelige madonnaer til tragedier i de senere verkene. I sine mytologiske malerier skildret han antikkens hedenske lystighet, og i sine malerier av den nakne Venus og Danaë fornyet han oppfattelsen av plastisk skjønnhet og erotikk. Andre billedskapere, som Poussin, Rubens og Turner, kopierte og imiterte maleriene hans hyppig. Tizian var en pionér innen fargebruk.

I lære hos Bellini

Tizian var sønn av funksjonæren Gregorio di Conte dei Vecelli og hans kone Lucia. Han ble født i den lille landsbyen Pieve di Cadore, midt iblant høye fjelltopper i Alpene, rett nord for Venezia og ikke langt ifra Tyrol i Østerrike. Ni år gammel ble han sendt til Venezia med sin bror Francesco for å bo hos en onkel og studere under mosaikkunstneren Sebastiano Zuccato.

Tizian og Giorgione

Det er sikkert at Tizians første selvstendige oppdrag var å utføre freskene av den hellige Antonius av Padovas tre mirakler. Det talende spedbarns mirakel er bemerket for sin komposisjon, mens Den oppfarende sønns mirakel har et landskap i bakgrunnen som viser hvor topografisk og stemningsmessig like Tizians og Giorgiones verker var på denne tiden. Etter Giorgiones død i 1510 tok Tizian på seg oppgaven å fullføre bakgrunnslandskapet i Giorgiones uferdige Sovende Venus (Gemaldegalerie, Dresden).

Fyrstelig mottakelse

Engang tidlig på 1520-tallet, etter at Tizian hadde gått i lære i Venezia og Padova, kom hans bilder på moten i Venezias intellektuelle kretser. Den venetianske kretsen av oppdragsgivere ble snart utvidet med et flertall av Europas konger og fyrster. Tizians stilling var på denne tiden, omkring 1520 og fremover, like opphøyd som Michelangelos. Keiser Karl V ba om å få sitt portrett malt i 1533 og ble så fornøyd at Tizian ble adlet.

Viktig for kunstens ­utvkling

Tizian viser en stor uttrykksfullhet i sin kunst. En rytters følelser, universets kosmiske krefter, livets og dødens mysterier og den himmelske og den jordiske kjærligheten var temaer som inspirerte ham.

Det moderne maleris grunnlegger

Tizian hadde ikke Leonardos vitenskapelige interesser eller Michelangelos religiøse og poetiske. Ikke var han arkitekt heller, som Rafael. Det var imidlertid Tizian som i høy grad kom til å bli det moderne maleriets grunnlegger, ettersom han gjorde oljefarge på lerret til en hovedteknikk for senere vestlig kunst. Han utnyttet for første gangen alle oljefargens muligheter, fra å gi liv til billedflaten med kraftige penseldrag på lerretets grove overflate til å dra fordeler av kontrasten mellom tykt pålagte, varme, fyldige glansdrag og dype, mørke, og fint modulerte fargetoner.

Neste gang: Jacopo Pontormo

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no