ANNONSE

Kunstens verden

Jacopo Pontormo

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 21.03.2015

Grav­leggelsen (1525–1528)


Jacopo Carrucci, bedre kjent som Jacopo da Pontormo eller bare Pontormo (født 24. mai 1494, død 2. januar 1557 i Firenze), var en av de tidligere og mest innflytelsesrike blant de italienske manieristene (malere fra senrenessansen).

Han var oppkalt etter sin føde­by Pontormo, en by nær ­Empoli, men fikk sin skolering i den ­florentinske skolens stil – med all sikkerhet av Andrea del Sarto og trolig av Leonardo da Vinci og Piero di Cosimo. Han slo igjennom med utsmykningen av Medicéernes villa i ­Poggio a Caiano, i nærheten av Firenze, og malte i 1523 ytter­ligere en ­rekke fresker med motiv fra Kristi lidelses­historie.

Impulser fra de store mestere

Pontormos litt kantete tegninger med innflytelse fra ­Michelangelo og Dürers grafikk, og hans ­uvanlige bruk av farger kan best studeres i hovedverket Grav­leggelsen (1525–1528), mens Kvinne med hund (1532) viser hans manier­istiske portrett­stil. Han utviklet i 1520- og 1530-­årene en beveget, linje­preget stil med sterke rom­virkninger og mystisk-uvirkelig stil beslektet med gotikken.

Rosso Fiorentino hørte til hans rivaler, og Bronzinovar var hans elev og etterfølger.

Gravleggelsen

I dette maleriet sammenføres ­elementer av nedtagelsen fra ­korset, gravleggelsen og ­pietà til et ikonografi. Kristus, ­jomfru Maria, som i svime synker sammen, og de andre sørgende helgenene er sammen­vevet i en sirkelform. Den ellevte ­figuren, ved bildets høyre kant, er ­Pontormo selv.

Meget dyktig tegner

Pontormo står også som ­skaperen av det intime, psykologiserende portrett. Blant hans modeller er Andrea del Sarto (Berlin) og ­Cosimo de’ Medici (Uffiziene). Han regnes også som en av kunsthistoriens fineste ­tegnere.

Neste gang: Francesco ­Parmigianino

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no