ANNONSE

Kunstens verden

Francesco 
­Parmigianino

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 07.04.2015

Et typisk eksempel på Parmigianinos stil er maleriet Madonna med den lange halsen (1534–35) som henger i ­Galleria degli Uffizi i Firenze


Parmigianino, egentlig Girolamo Francesco Maria Mazzola (født 11. januar 1503 i Parma, død 24. august 1540 i Casalmaggiore, Lombardia), var en italiensk manieristisk maler og gravør/raderer, oppkalt etter sitt fødselssted Parma.

Parmigianino utførte sin kunstneriske gjerning i Parma, Roma og Bologna, og han regnes som Parma-skolens fremste mester – tydelig påvirket av Correggio og Rafael.

Langstrakte figurer

Gjennom sin sterkt personlige stil med langstrakte figurer, grasiøst linjespill og perlemorsaktig og lysskimrende koloritt ble Parmigianino en av grunnleggerne av manierismen (et eget navn på senrenessansen). Blant hovedverkene er Madonna med rosen (ca. 1530, Dresden), Madonna med den lange halsen (1535, ­Firenze) som markerer malerens særegne stil med en abnorm anatomi – og freskene i Madonna della Steccata-kirken i Parma.

Flotte portretter

Ikke minst som portrettør regnes Parmigianino som en fornyer innen maleriet. Allerede med Selvportrett (1524, Wien) sett gjennom et konvekst speil, ­kommer hans ekspressive, ­fordreide oppfatning til syne. Gjennom en rekke bilder nådde han frem til en dypere psyko­logisk innlevelse og skildring enn sine samtidige, f.eks. i Antea (1535–1537), og markerer her egentlig et brudd med renes­sansen.

Parmigianino var også den ­første som utnyttet ­etsningen som et rent kunstnerisk uttrykks­middel.

Manierismen er en betegnelse for den perioden innen det ­italienske maleri som fulgte etter høyrenessansen og vokste frem ca. 1515–20 for senere å bli avløst av barokken henimot 1590–1600. ­Manierismens utvikling begynte allerede med Rafaels og ­Michelangelos elever.

Selve navnet manierisme har sin opprinnelse i det italienske ordet maniera, som egentlig betyr «stilfull oppførsel» med vekt på enkel eleganse, likevekt og harmoni. I sammenheng med kunst (inkludert musikk) og kunstnere (inkludert komponister og ­musikere) blir ordet manierisme helst brukt i forbindelse med åpenlys og gjerne overdreven bravur, virtuositet og lunefull oppførsel. 

Periodebetegnelsen var tidligere nedsettende og henspilte på den overdrevne perspektivbruk, de langstrakte figurene, de overfylte scenene og det langt drevne artisteriet. Ikke minst ­karakteristisk er det urolige, flakkende lyset. 

I italiensk manierisme kan man også spore påvirkning fra tyske, sengotiske strømninger, særlig fra Albrecht Dürer og ­Donauskolen. Manierismen avspeiler i videste forstand den åndelige krise som hersket i Europa på 1500-tallet, brytningen mellom mystiske ­religiøse lengsler og intellektuelle strømninger. ­Manierismen var en forfinet kunstretning, knyttet til aristokrati og hoff.

Mer allment brukes manierisme om kunstnerisk uttrykksform preget av gjentagelse av velkjente virkemidler – ofte med for­kjærlighet for visse overdrevne effekter.


Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no