ANNONSE

Kunstens verden

Jacopo Tintoretto

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 18.04.2015

Korsfestelsen (1565) henger i galleriet Scuola Grande di San Rocco, Venezia.


Jacopo Comin, også kjent som Jacopo Robusti, men oftest som som Tintoretto, ble født i 29. september 1518 i Venezia, og han døde 31. mai 1594 i Venezia. Han var en italiensk maler, virksom i Venezia. Kallenavnet Tintoretto (den lille maleren) fikk han fordi han var sønnen til en tintore (maler eller farger).

Tintoretto studerte en kort ­periode under Tizian, og ­under en reise til Roma i 1546–47 ­møtte han Michelangelo.

Hans arbeider er tydelig påvirket av Michelangelo og hans svulmende former i gjen­givelsen av menneskekroppen – dette foregriper klart epoken barokken som er kommende.

Tintoretto fikk sitt gjennombrudd med Markusunderet (­Accademia, Venezia), hvor han for første gang virkeliggjorde sitt motto: «Tegne som ­Michelangelo, male som Tizian». Bildet viser fremfor alt en ny ­dramatisk ­følelse.

Tintoretto nådde aldri Tizians og Veroneses maleriske kvaliteter, men han tok det igjen i ­visjonær og mystisk-religiøs kraft i sine bilder.

Typisk manierismen

Tintorettos komposisjoner er storslåtte og perspektivisk ofte meget komplekse og bisarre. Han står for den mest manieristiske (se egn notis) av høyrenessansens mestere, og med sine spesielle ­effekter får han også betydning for Caravaggio og ­barokken. Et godt eksempel på dette er Den hellige Markus’ kropp berges (omkring 1562), et bilde som kan kan beskues på Gallerie dell’Accademia i ­Venezia.

Overjordisk lys

I 1565 begynte Tintoretto sitt 20-årige arbeid for brorskapet Scuola di San Rocco, der tre saler er fylt med hans verker. Karakteristisk for hans sene stil er en fantastisk transformasjon av virkeligheten, idet det naturlige og det overnaturlige er fast knyttet sammen og har en voldsom uttrykkskraft. Figurene er sterkt beveget, lysvirkningene overjordiske, det hele malt tilsynelatende direkte – al-prima – og på en dristig skissemessig måte.

Maleri på 168 kvm

På fondveggen i Dogepalassets store rådssal begynte han i 1588 å male det enorme Dommedag, også kalt Paradiset. Bildet har fremstillinger av ca 500 figurer og er 7 x 24 meter stort – dermed er det et av kunsthistoriens største oljemalerier. Hans kar­riere kulminerte med arbeidene i San Giorgio Maggiore, Venezia, fremfor alt den overjordiske visjon av Nattverden (1592–94) med dens fantastiske fremstilling av rom, bevegelse og lys.

Skjønt Tintoretto er størst som dramatisk religiøs maler, har han også malt bilder preget av venetiansk sensualisme – dessuten fremragende, sterkt forenklede og uttrykksfulle portretter, bl.a. et selvportrett som henger i Louvre, Paris.

Billigsalg

Hans største konkurrent om de mange oppdragene i Venezia var Tizian, noe som førte til at Tintoretto dumpet prisene. Verkstedet hans var svært produktivt, hvilket iblant ledet til kvalitetsbrister i verkene. Hans beste arbeider vitner likevel om at han tilhørte manierismens største mestere og kunne måle seg med Tizian.

Neste gang: Paolo Veronese

Manierismen er en betegnelse for den perioden innen det ­italienske maleri som fulgte etter høyrenessansen og vokste frem ca. 1515–20 for senere å bli avløst av barokken henimot 1590–1600. ­Manierismens utvikling begynte allerede med Rafaels og ­Michelangelos elever.

I italiensk manierisme kan man også spore påvirkning fra tyske, sengotiske strømninger, særlig fra Albrecht Dürer og ­Donauskolen. Manierismen avspeiler i videste forstand den åndelige krise som hersket i Europa på 1500-tallet, brytningen mellom mystiske ­religiøse lengsler og intellektuelle strømninger. ­Manierismen var en forfinet kunstretning, knyttet til aristokrati og hoff.

Mer allment brukes manierisme om kunstnerisk uttrykksform preget av gjentagelse av velkjente virkemidler – ofte med for­kjærlighet for visse overdrevne effekter.


Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Nederland: Brødrene Hubert, Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no