ANNONSE

SPORT & FRITID

Norges sjeldneste hunderase

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen 

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix


Publisert: 18.04.2015

NORSK RASE: Norge har sju hunderaser, tre av dem er støvere. Haldenstøveren er den mest sjeldne, og ­dessverre utrydningstruet.


Haldenstøverne står i fare for å forsvinne. Det har med harer å gjøre.

Haldenstøveren er en hund etter hoppende hare. En frisk hare er riktignok så utholdende, og gjør så mange krumspring hit og dit, at hunden sjelden tar den igjen.

– Når jegeren feller en hare, blir hunden rett og slett lei seg. Den vil jage haren, ikke at den skal bli skutt, forteller Raymond Bråten, som er leder for Haldenstøverklubben.

Selv har 38-åringen to haldenstøvere, tispene Inga og Frida. Frida (5 år) kommer ikke til å få valper, men det er håp om at Inga (8 måneder) skal få minst ett kull. Kanskje til neste år eller året etter.

Balder, en hannhund på besøk, viser i hvert fall stor interesse. Men Inga er ennå for ung til den slags.

Litt finsk og litt svensk

I fjor ble det født 22 halden­støvere. Tre kull – ett i Trøndelag, ett i Oppland og ett i Sogn og Fjordane – er ikke så verst. Men helst skulle det ha kommet et par valpekull til. Det er halden­støver-entusiastene skjønt enige om.

– I dag er det mellom 150 og 200 haldenstøvere igjen. Med så få hunder bør det komme til en del valper, helst et sted mellom 30 og 50 i året, for å opprettholde rasen for framtiden, sier Bråten.

Men nettopp fordi rasen er truet – den er faktisk minst av de norske – er det også vanskelig å få så mange nye kull som ønskelig for å øke bestanden. Og med en liten rase følger også andre utfordringer. Innavl må naturligvis unngås, og det avles som kjent ikke på hunder som har uønskede egenskaper.

– Om det er mange nok individer i en rase, er ikke dette et problem. Men for haldenstøverne er det altså annerledes. Ved en del anledninger de siste 20 årene har andre raser blitt avlet inn. Den mest brukte er finsk støver, men den svenske hamiltonstøveren er også brukt. Disse ligner mest på haldenstøveren, opplyser ­Raymond Bråten.

Hundens redningsmann

Balder er hunden til Roy Steinar Larsen (51), som er fra Skjeberg i Østfold. Det var for øvrig der rasen haldenstøver ble tatt vare på og avlet fram på 1800- og 1900-tallet.

Skjeberg-mannen Oscar Nylænde sørget nærmest egenhendig for at haldenstøveren i 1952 ble en egen rase, som den sjuende og siste i rekken av norske hunderaser. Nylænde reddet haldenstøveren fra hundepest på 1930-tallet, og siden da oppfostret han en stor og oppegående flokk med renrasede hunder. Han hadde selv et stort antall av dem på sin egen gård.

– Hadde det ikke vært for ham, hadde neppe denne rasen eksistert i dag. Det er virkelig en flott og sterk hund med gode nerver. Den er en flink jakthund, men samtidig leken, fornuftig, intelligent og rolig, mener Larsen.

– Da jeg vokste opp, var det veldig mange haldenstøvere i hele Østfold. Det er det dessverre ikke nå lenger, legger han til.

Til gjengjeld har også folk andre steder i landet fått øyene opp for jakthunden – som også er en god familiehund.

Logrende hale, lydløs lek

Inga, Frida og Balder leker med hverandre i snøen på Raymond Bråtens inngjerdede tomt ved Øyeren i Akershus. De løper, hopper og lekeslåss – og logrer så det smeller hver gang halene kommer borti noe. Men det er ikke så mye som et «voff» å høre.

– Nei, denne rasen bjeffer ikke mye. Bare når det er jakt, sier Haldenstøverklubbens leder.

Et par hundre meter bortenfor er det skog og mark – og harer. Og rever, som haldenstøveren også er dyktig til å halse etter. De eneste gangene Frida og Inga er «ville», er når matfar tar på seg jaktklærne. Da skjønner de hva som skal skje.

Før Raymond Bråten fikk sin første haldenstøver, var en dachs eneste hund i huset. Men så kom Frida, og senere Inga. Nå er alle tre hundene med ut på jakt.

– Dachsen Frøya er god å ha på rådyrjakt. Men rådyr kan man bare jakte i noen måneder, fram til jul. Jaktsesongen for hare og rev varer lenger. Det var årsaken til at jeg skaffet med haldenstøver. Men det er sjelden jeg skyter. Forrige sesong skjøt jeg én hare og ett rådyr. Og da var det ti år siden sist jeg felte et rådyr, påpeker han.

– Jeg går for å trene opp hundene, og for å være i naturen. Bålkos er en viktig del av det hele, smiler han.

Fakta om halden­støver


• Hunderase fra Østfold, med røtter tilbake til første halvdel av 1800-tallet.

• Gikk tidligere under navnene ankerstøver og bisseberghund. Førstnevnte stammer fra godseierslekten Anker i Halden. Sistnevnte er oppkalt etter Hans Larsen Bisseberg (1826-1904), som fra 1860-tallet avlet fram rasen i Skjeberg. Betegnelsen haldenstøver ble først etablert som rasenavn i 1938.

• Rasen ble til å begynne med avlet fram ved bruk av lokale støvere i Østfold, samt de engelske støverne harrier, foxhound og beagle, som også er jakthunder.

• Haldenstøveren ble godkjent som norsk rase i 1952 takket være Oscar H. Nylænde (1905-1992). Nylænde avlet videre på bisseberghunder fra 1917.

• For å opprettholde rasen har haldenstøveren siden 1990-tallet blitt noe blandet med hamilton­støver og finsk støver. Det er også fryst ned sæd fra renrasede haldenstøvere til senere bruk.

• Haldenstøveren er det som kalles en drivende jakthund, mest brukt i los i harejakt. Brukes også gjerne i revejakt, samt i gaupejakt. For å få førstepremie på jaktprøve må hunden lose i minst 90 minutter.

• Rasen har tett underullspels, med korte, rette og tette dekkhår. Fargen er hvit med svarte og rødbrune flekker.

• Idealhøyde er 56 cm for hannen, 54 cm for ­hunnen.

• Norsk Kennel Klub (NKK) beskriver hunden som vennlig, tillitsfull, ­omgjengelig og lett å dressere. NKK føyer til at haldenstøveren har god jaktlyst, men at den også er en fin familiehund.


Kilder: Wikipedia, Norsk Kennel Klub, Haldenstøverklubben


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no