ANNONSE

VITENSKAP

Vi digger ­drager!

Av Axel Sandberg


Publisert: 02.05.2015

DRAGEDRONNINGEN: Deanery – spilt av Emilia Clarke – er på krigsstien. Vil hennes drager hjelpe henne å erobre tronen? «Game of Thrones» hadde sesongpremiere 13. april. FOTO: HBO Nordic /


Venter du i spenning på hvordan Daenery skal bruke sine ildsprutende drager for å erobre makten i «Game of Thrones»? Hennes flygende «våpen» er verdens mest utbredte fabeldyr.

Myter og historier om drager har eksistert til alle tider og i alle verdenshjørner. Hva er det som fascinerer oss så sterkt med disse flygende reptilske vesenene, som vokter gull, gjerne snakker i gåter og er både slu og temperamentsfulle?

– Drager er det eneste fabeldyret som eksisterer i samtlige kulturer og «alltid» har gjort det. Og de er jo mer populære enn noen gang takket være bøker, video­spill og filmer innen fantasy-sjangeren – ikke minst «Game of Thrones», mener forfatter, lektor og kryptozoolog Torfinn Ørmen.

Han er Norges fremste ­ekspert på drager, i vitenskapen klas­sifisert som såkalte kryptider: Dyr hvis eksistens verken er blitt beviselig bekreftet eller avkreftet. Andre velkjente kryptider er ­Bigfoot, Yeti, Loch Ness-monsteret og for den saks skyld romvesener. Ørmen gir forfatteren J.R.R. Tolkien («Hobbiten») æren for å ha introdusert den «moderne» drage innen vestlig populærkultur.

– Egentlig kan man si gjenintrodusert, for Tolkiens drageskildring i «Hobbiten» – Smaug – er nærmest en blåkopi av dragen i det gamle engelske heltediktet «Beowulf» (cirka år 700-1000), mener han.

Vanlig å tro på

Dragens oppførsel og utseende har endret seg gjennom tidene og fra sted til sted. Mens drager i noen deler av verden spiller en rolle innen religion og overtro, har de i Europa som oftest «bare» blitt skildret som noen store beist man kan risikere å støte på hvis man er riktig uheldig.

– I gresk mytologi ble drager fremstilt mer som onde, ormeaktige vesener. Etter hvert utviklet våre drager mer kompleks personlighet, de fikk fuglevinger, og i løpet av middelalderen oppsto det vi forbinder med den moderne dragen: et enormt firbeint, dinosauraktig dyr med flaggermusaktige vinger, forklarer han.

Han legger til at europeiske ­drager gikk litt i dvale i forbindelse med opplysningstiden (1650– 1800).

Gir styrke og hell

I Kina, derimot, har drager eksistert uavbrutt, som en integrert del av kulturen, i mange tusen år. Der har de har tradisjonelt blitt tillagt guddommelige og ­magiske egenskaper. Både i horoskopenes verden og som symbol på styrke og velvære er dragenes makt fortsatt merkbar.

– Du kan for eksempel fortsatt stikke innom et kinesisk apotek og kjøpe dragepulver, som faktisk er laget av fossiler som man tradisjonelt har trodd stammet fra drager, sier Ørmen.

Han forteller at det var helt vanlig å tro på drager til godt ut på 1700-tallet – også i Europa.

– Akkurat som i Kina ble fossile funn ofte knyttet til drager. På kontinentet fant man beinrester av det som sannsynligvis var forhistoriske hulebjørner, og dette var selvsagt med på å forsterke forestillingen. Selv om bein­rester var det mest konkrete sporet man fant, var det gjengs oppfatning at de fortsatt levde på jorda. De var bare veldig flinke til å skjule seg i de mange ­hulene og grottene rundt om i europeiske kalkfjell, legger Ørmen spøkefullt til.

Viktig vikingsymbol

I norsk historie forbinder man drager først og fremst med vikingene, som ofte lagde trefigurer av spesielt skumle varianter for å pryde sine skip. Drager var også vanlig på datidens mynter.

– I Norge ble paradoksalt nok drager først og fremst brukt som ornamentikk, men spilte ikke noen sentral rolle i vår folklore. Vi hadde jo troll. Men en måtte ikke lenger enn til Tyskland før dragene hadde en vel så sterk rolle som våre troll, sier Ørmen.

Drager i genene

Hvorfor vi er så fascinert av nettopp drager på tvers av kulturer og årtusener, finnes det flere teorier om – blant annet innen psykoterapien. Ørmen heller imidlertid mot teorien til antropologen ­David E. Jones: at vi rett og slett er genetisk programmert til det. Og man må til Afrikas jungler for å forstå hvordan.

– Visse afrikanske aper lager helt spesielle varsellyder når de oppdager leoparder, slanger og ørner. Dette gjør de instinktivt, altså er det ikke tillært. Hva skjer hvis du blander katt, ­reptil og fugl? Jo, du får en drage. Og siden vi stammer fra apene, kan man hevde at vårt bilde av ­drager er summen av et genetisk nedarvet fryktinstinkt, mener Ørmen.

Han avviser nokså kategorisk at drager kan ha eksistert. Men det finnes faktisk de som tror drager ikke bare har eksistert, men fortsatt eksisterer, og blant annet legger ut «bevis» i form av YouTube-videoer.

– Dinosaurarten pterosaur kan med litt velvilje sies å ha noen likhetstrekk rent fysisk, men nei, dessverre – eller kanskje heldigvis – tilhører dragene kun fantasienes verden, sier Ørmen.

For ordens skyld legger han til at han ikke følger med på «Game of Thrones» – og dermed ikke kan si noe om i hvilken grad ­Deanerys drager vil kunne gi henne noen militærtaktisk fordel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no