ANNONSE

HELSE & LIVSSTIL

Livets slutt – livsforlengende behandling

Tekst: Norsk Helseinforamatikk

Illustrasjonsfoto: Colourbox



Publisert: 02.05.2015

Det kan være lurt å tenke over og snakke med sine nærmeste om hvilke ønsker og tanker man har i forbindelse med livets slutt. Kanskje vil du også be en som står deg nær om hjelp til å ivareta dine ønsker og behov.

Det er stor variasjon i hvordan vi forholder oss til døden og det å skulle dø. Vi har forskjellig personlighet og livssyn. Felles for oss alle er at vi en dag skal dø. Å snakke om døden kan gjøre det lettere å forholde seg til den. I tillegg vil mange eldre i dag oppleve at de får sviktende hukommelse og problemer med å uttrykke egne ønsker og behov. Det kan være lurt å ha snakket om, og tenkt gjennom noen punkter før man kommer så langt. Denne informasjonen er beregnet på både pasienter og pårørende.

Den siste tiden

Noen er friske helt til det siste og dør fredelig og uten store plager. Andre blir gradvis sykere og mer plaget den siste delen av livet. Med de medisinske muligheter som finnes i dag, har man i noen situasjoner mulighet til å forlenge livet ganske lenge. Det er ikke alltid at det vil være riktig å gjøre dette selv om det er mulig. Å unnlate å gi livsforlengende behandling regnes som god medisinsk behandling i gitte situasjoner. Noen ganger ønsker man selv å be om å slippe livsforlengende behandling, kanskje fordi man kjenner at livet går mot en naturlig slutt, eller fordi plager og smerter dominerer hverdagen.

Hva er livsforlengende behandling

Livsforlengende behandling kan i prinsippet være all behandling som gis. Vanlige eksempler er antibiotika ved lungebetennelse, insulin ved diabetes eller blodtrykkssenkende midler ved høyt blodtrykk. Hva som defineres som livsforlengende behandling, er helt avhengig av hvor nært forestående man antar at døden er i tillegg til hvordan den som mottar behandling opplever sin egen situasjon. En person som har få åpenbare plager, bør sannsynligvis få mer livsforlengende behandling enn en person som har uutholdelige smerter.

Mange medisiner er forebyggende, om ikke direkte livsforlengende. De fleste medikamenter har bivirkninger, og på et tidspunkt kan det være riktig å slutte med forebyggende medikamenter for å unngå bivirkninger. Eksempler på slike medikamenter er kolesterolsenkende og blodtrykksenkende medikamenter.

Når døden er nært forestående, kan det også være et spørsmål om hvor mye smertestillende eller angstdempende medisin som skal gis. Slike medisiner har vanligvis bivirkninger i form av at de er sløvende/ søvndyssende. I svært høye doser, kan de også forkorte livet. Generelt gir man slike medisiner i så høye doser at pasienten ikke har smerter selv om dette vil medføre risiko for å forkorte livet. Helsepersonell vil vanligvis vurdere at det er unødvendig og uverdig å dø med sterke smerter når man har medikamenter som kan hjelpe. Helsepersonell har en plikt til å lindre når de kan.

Utdrag fra retningslinjer helsepersonell skal følge:

Beslutninger om livsforlengende behandling skal bygge på hva som ut fra en medisinsk og helsefaglig vurdering er til pasientens beste, og på hva pasienten selv ønsker. Dersom beslutningsgrunnlaget er usikkert, skal behandling startes inntil behandlingens nytte er avklart.

Den behandlingsansvarlige legen plikter å forsikre seg om at livsforlengende behandling kan ha en positiv virkning, og at virkningen oppveier de plagene som pasienten får som en følge av behandlingen eller sykdommen. Ingen kan pålegges å gi livsforlengende behandling som er hensiktsløs eller som ikke er faglig forsvarlig.

Det medisinske grunnlaget for beslutningen må være sikrest mulig. Ved tvil og usikkerhet bør terskelen for å innhente råd fra annet kompetent helsepersonell være lav.

Hvem bestemmer hva

Det er helsepersonellet (i de fleste tilfeller sykehjemslegen i samråd med øvrig personale på sykehjemmet) som bestemmer om livsforlengende behandling skal gis eller ikke gis. I følge Norsk lov, skal pasientens ønsker tillegges stor vekt. Ved uenighet om valg av behandling, kan det være nyttig å be om synspunkter fra andre behandlere, eller fra en klinisk etikk-komité. Ofte blir man enig om det beste valget, bare man har tid til å snakke samme og at allle involverte er villige til å lytte til hverandre.

Hva med personer som ikke kan uttrykke sine egne ønsker

I slike tilfeller skal avgjørelsen bygge på hva som medisinskfaglig sett er i pasientens interesse og hva en antar ville vært pasientens eget ønske.

Hjelpemidler for å vurdere pasientens ønske:

Opplysninger fra nærmeste pårørende og helsepersonell (f.eks. fast lege) som kjenner pasienten godt. Pårørende skal ikke gis ansvaret for et vanskelig valg som det i følge helselovgivningen er legens ansvar å ta, men det er viktig at behandlingsteam og pårørende samarbeider nært.

Livstestamente. Et livstestament er ikke juridisk bindende. Gjennom et livstestament kan pasienten ha tatt stilling til livsforlengende behandling og uttrykt dette skriftlig. Behandlingsansvarlig lege har en plikt til å gjøre en konkret vurdering av om livstestamentet gjelder for den aktuelle situasjonen og om pasienten kan ha forandret mening. Dersom en pasient har et gyldig livstestament, bør dette respekteres dersom det er klart at betingelsene som skisseres i livstestamentet, er oppfylt.

Stedfortreder. Pasienten kan oppnevne en stedfortreder som kan kalles en «fullmektig i helseforhold». Dette er en variant av et livstestament som ikke oppgir konkrete ønsker for behandling, men hvem som skal opptre på vegne av pasienten i situasjoner der pasienten selv ikke er i stand til å ta beslutningen. En stedfortreder er en som kjenner pasienten godt, og som pasienten har tillit til når det gjelder å ta gode beslutninger i hans sted. Avtalen mellom pasienten og stedfortrederen bør være nedfelt skriftlig og må være tilstrekkelig spesifisert. Det finnes ulike standardformular som kan brukes til dette formålet.

Hvem er nærmeste pårørende?

Det er i følge pasientrettighetsloven den nærmeste pårørende som er tillagt rettigheter og oppgaver med hensyn til informasjon, samtykke og journalinnsyn:

«Den nærmeste pårørende er den pasienten selv peker ut. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge.»


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no