ANNONSE

Du store verden

Metéora-klostrene

Tekst: Rolf Schreiner

Foto: Colourbox


Publisert: 16.05.2015

Metéora («Hengende i luften» på gresk) er et av de største og ­viktigste kompleksene til de gresk-ortodokse klostre i Hellas. De seks klostrene er lokalisert i nordvestlige enden av sletten i ­Thessalia i Hellas i nærheten av elven Pineios og fjellet Pindos, og den nærmeste byen er Kalambaka.

Klostrene er bygget på høye naturlige klipper av sandstein. Jordskjelv har med tiden skapt loddrette sprekker i de opptil 400 meter høye klippene.

På 800-tallet flyttet en gruppe meget dedikerte asketiske eremittmunker opp til oldtidens fjelltårn. De var de første menneskene som bosatte Metéora. De levde i hulrom og sprekker i fjellet, en del nådde 550 meter over sletten. Den største høyden, kombinert med bratt­heten til klippeveggene, holdt alle unntatt de mest dedikerte besøkende unna.

Innledningsvis førte eremittene et liv i ensomhet, kom kun sammen på ­søndagene og særskilte religiøse dager og ba sammen i et kapell som ble bygd ved foten av et berg kjent som ­Dhoupiani. Så tidlig som på 1000-tallet er det antatt at eremittmunker levde i hulene og ­sprekkene i berget.

Utilgjengelig bergtårn

Mot slutten av 1100-tallet hadde et asketisk samfunn flokket seg til ­Metéora. Og da de tyrkiske muslimene økte angrepene på det bysantinske riket på 1300-tallet, ble klostrene på halvøya Athos beleiret av tyrkerne. Munkene hadde hørt om fjellskogen i sentrale ­Hellas, og dermed forlot Athanasius Koinovitis og to andre munker Iviron­klosteret på Athos i 1344 for å finne et nytt hjem. De fant det utilgjengelige bergtårnet Metéora som ville tjene som et ideelt tilfluktssted og beskyttelse mot muslimske angrep. De bosatte seg på toppen av et berg kalt Stylos («søyle»).

Kun taustige

I tiden fra 1356 til 1372 grunnla ­Koinovitis det store Meteoronklosteret på den brede berghyllen – en perfekt beliggenhet for munker i urolige tider. De hadde her fullstendig kontroll over besøkende til klosteret. Den eneste ankomsten var å klatre en lang stige som munkene kunne trekke opp om de følte seg truet.

Til sammen 24 klostre

På slutten av 1300-tallet ble det ­bysantinske rikets 800 år lange styre over nordlige Hellas truet av tyrkiske ­angripere som aktet å legge den frukt­bare sletten i Thessalia under seg. ­Munker som trakk seg vekk fra den tyrkiske okkupasjonen, søkte blant annet til den utilgjengelige fjellsøylen Metéora, og over tyve nye klostre ble bygget.

I 1517 bygget Nektarios og Theophanes klosteret Varlaám som eide, ble det ­hevdet, fingeren til den hellige Johannes og skulderbladet til den hellige Andreas.

Klostrene ble bygd av stein og hadde røde teglsteinstak og tregallerier som lente seg svimlende ut over dype av­grunner. Munkene hadde hver sin trange celle, og klostrene hadde dessuten en kirke og et refektorium (spisesal) der måltidene ble inntatt. Kirken er dekorert med fresker (maling på våt mur) som viser helvete og martyrenes grusomme lidelser. Cisterner var hogd ut i fjellet for å ta vare på regnvannet.

Fra tau til trapp

Ankomst til klostrene var opprinnelig og helt bevisst gjort vanskelig. Det krevde enten lange stiger bundet sammen eller store nett som heiste opp både varer og folk. På 1920-tallet ble det gjort endringer – og trappetrinn ble hogget inn i fjellet, noe som gjorde det mulig å komme opp via en bro nedenfra.

I dag gjenstår seks av de

opprinnelig 24 klostrene

• Store Meteoronklosteret (munker)

• Varlaámklosteret (munker)

• Sankt Stephanos-klosteret (nonner)

• Den hellige treenighetens kloster (munker)

• Sankt Nikolas Anapafsas Monastery (munker)

• Rousanouklosteret (nonner)

Klostrene, som i dag også er turist­attraksjoner, ble i 1988 en del av ­UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv. Hver av de seks klostrene har færre enn 10 beboere, og stedene virker i dag mer som museer enn som levende samfunn.

Neste gang: Kongenes dal


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no