ANNONSE

SAMFUNN

Hallo – vær så god!

Tekst: Grethe Brandsø, NTB


Publisert: 13.06.2015

SENTRAL: Telefonsentralene var arbeidsplass for mange kvinner i Norge i første halvdel av 1900-tallet. Her er telefonistinnene fra Christiania Telefonselskab på Centralstationen i 1901. FOTO: Telemuseet/NTM


Med telefonen fikk vi mulighet til å kommunisere over lange avstander. Men det var ikke sikkert vi snakket privat.

– Den første offentlige telefonsentralen fikk vi i 1880, samtidig som den første telefonlinjen ble strukket mellom Kristiania og ­Drammen, forteller Laila ­Andersen hos Telemuseet i Oslo.

Det var telefonistinnene som sørget for at man kom fram til rett nummer. Når man skulle ringe, var det nemlig damene på sentralen som tok imot og overførte samtalen.

Offensiv utbygging

Telefonens gjennombrudd kom med Alexander Graham Bells berømte apparat i 1876. I 1880 åpnet International Bell Telephone Company et telefonanlegg i Norge, med sentraler i Kristiania og Drammen, og snart ble det opprettet lokale private telefonselskaper over hele landet.

Det statlige Telegrafverket, som ble stiftet allerede i 1855, fikk etter hvert enerett på å drive det offentlige telenettet i Norge. I løpet av første halvdel av 1900-tallet overtok Telegrafverket over to hundre private telefonanlegg – i tillegg til å bygge flere nye.

Tusenvis av kvinner

– Alle disse anleggene ble betjent manuelt. Og på 1920-1930-tallet, da telefonen gikk fra å være forbeholdt de rike til også å nå middelklassen, ble telefonsentralene en av kvinnenes største arbeidsplasser, med mange tusen telefonistinner på lønningslistene, opplyser Laila Andersen.

– Og det var bare damer som arbeidet med å sette over telefonsamtaler. Man kunne betale dem mindre i lønn enn menn, vet du!

Kun for ugifte

Telefonistinnejobben var en del av middelklasseyrkene som vokste fram i takt med den økonomiske utviklingen på 1900-tallet. En del kvinner hadde likevel ikke anledning til å arbeide på sentralen.

– Hvis du var gift, måtte du ta deg jobb et annet sted. Og hvis du sto brud mens du var ansatt, måtte du forlate sentralen. Du skulle bare være viet til arbeidet, forklarer Laila Andersen.

Yrket som telefonistinne krevde dessuten lange arbeidsdager – opptil 16 timer. Men jobben var likevel populær. Damene på sentralen nøt respekt og ble behandlet godt av naboer og sambygdinger. Telefonistinnene var nemlig midtpunkt for byen eller bygdas sladder.

– Disse damene visste alt! De kjente til hvem som ringte til hvem, og med de gamle sentralene var det en enkel sak å lytte på samtalene. Og det vet vi at de ofte gjorde, humrer Andersen.

Over og ut

I 1921 startet automatiseringen av sentralene, men dette arbeidet gikk tregt. Det var derfor helt vanlig med telefonistinner til langt innpå 1960- og -70- tallet.

– Den siste manuelle sentralen lå i Karasjok, forteller Tele­museets Laila Andersen.

– Og den var faktisk i bruk fram til 1993, da det ferdig­utbygde mobilnettet tok over.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no