ANNONSE

Kunstens verden

Hubert og Jan van Eyck

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 27.06.2015

Gentalteret (1432)


Jan van Eyck, født ca. 1390 i Maaseik nær Maastricht, død 9. juli 1441, var en flamsk billedkunstner. Han og broren Hubert van Eyck (1375–1426) var det flamske maleriets fremste skikkelser på denne tiden, ungrenessansen.

Broren Huberts rolle og delaktighet i den kunstneriske produksjonen er blitt holdt i skyggen, 
fordi hans signatur finnes bare på ett verk – den praktfulle altertavlen 
i St. Bavokatedralen i Gent. Forsøk er blitt gjort, gjennom genetisk analyse, å kunne sikre Huberts innsats, men dessverre forgjeves.

Om Jan vet man at han i 1422–1424 var i tjeneste hos Johan av Bayern, greve av Holland. Etter hans død, kom Jan van Eyck til Filip den gode av Burgunds hoff i Lille, og ble i løpet av kort tid hans sendebud, med oppdrag i Spania (1426) og Portugal (1428). Fra 1430 til sin død var han bosatt i Brugge.

Banebrytere

De første verkene som tilskrives Jan van Eyck er de miniatyrene som i 1902 ble identifisert som Heures de Turin og Heures de Milan. Brødrene van Eycks klare og realistiske stil ble prissatt og iblant imitert, men viste seg å være for vanskelig for de fleste kunstnere å følge. Deres virtuose beherskning av teknikken og de forbedringer de innførte, forandret hele karakteren av maleriet som medium.

Arnolfinis bryllup

Jan van Eycks mest kjente maleri, er det symbolmettede maleriet Arnolfinis bryllup, som er et dobbelt­portrett med et omfattende interiør, og et av de første sjanger­maleriene. Storheten i Jan van Eycks genialitet fremgår av hans måte å fremstille et sådant motiv med den aller største klarhet og realisme, og på tross av de hverdagslige omgivelsene, skaper han en mystikk som er så stor at den har trosset alle tolkningsforsøk.

Den italienske kjøpmannen Giovanni Arnolfini, som bodde i Brussel, holder sin unge brud Jeanne de Chenany i hånden. Den lille hunden, tøflene på gulvet, frukten på vindusbordet, det enslige vokslyset, båndet som henger på spikeren, gulvplankene og teppet – alt er malt med den samme presisjonen, som i et smykke. Jan van Eyck fikk trolig oppdraget å male dette bildet til minne om det lykkelige bryl­lupet, og kunstneren har prentet ordene «Johannes de eyck fuit hic» (Jan van Eyck var her) på den bortre veggen.

Alteret i Gent

Det eneste verket som regnes som sikkert utført av Hubert, er det berømte Gentalteret, som Jan fullførte etter hans død, malt for Johanneskirken 1420–32 (nå St. Bavo, Gent). Det er et hovedverk i nordeuropeisk malerkunst på 1400-tallet, som i kraft av sin naturgjengivelse markerer et ­endelig brudd med middelalderens fremstillingsform. Adam og Eva på fløydørene er de første naturtro aktmalerier i renessansen. Tema i verket er syndens utryddelse og menneskets forsoning med Gud ved offerlammets død, fremstilt fra syndefallet til saligheten.

Hvem av brødrene som har gjort hva, er ikke fastslått med sikkerhet. Men mye taler for at Hubert har skissert opp hele komposisjonen og utført de tre feltene i midttavlens øverste rekke med Vårherre, Maria og Johannes døperen og en del av feltet nedenunder med Lammets tilbedelse. Størsteparten av de 26 billedfeltene skulle derfor være fullført av Jan.

Først med oljemaleri?

Mens Hubert van Eyck synes å ha arbeidet i en forenklet, middelaldersk bundet stil med monumentale trekk, arbeidet Jan i en langt mer realistisk stil, med psykologisk menneskeskildring og et konsekvent gjennomført perspektiv.

Brødrene ble lenge regnet som oljemaleriets oppfinnere. ­Deres fremskritt ligger imidlertid først og fremst i fargenes lysstyrke, i deres sammen­smeltende ­teknikk, og i måten de oppnådde bløtere modellering og finere ­nyanser og overganger. ­Takket være bruken av oljefarger, som tørket fortere enn de gamle tempera­fargene, kunne Jan let­tere male etter ­levende modell.

Neste gang: Hugo van der Goes

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Holland: Brødrene Hubert og Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no