ANNONSE

VITENSKAP

Over bekken etter gull

Tekst og foto: Axel Sandberg


Publisert: 27.06.2015

HARDT ARBEID: Gullgraving krever både muskelkraft, kunnskap og tålmodighet. 
Her flytter Pål Atle og Joachim stein til demningen der renna skal ligge. 


Visst finnes det gull i Norge! Og med et minimum av utstyr og en stor dose tålmodighet kan du selv gjøre gullfunn – kanskje i bekken nærmest deg.

Vi trasker oppover elveleiet med gull på hjernen. Latteren sitter løst i det Pål Atle Lystad fordeler oppgavene. Her skal det graves, demmes opp og til slutt «vaskes» med renner og fat. Forhåpentligvis vil våre bestrebelser i en bekk langs Skarselva i Maridalen utenfor Oslo ende med en solid formue til hver og en.

– Vi finner kanskje et lite gullkorn, sier Pål Atle og får oss straks ned på jorda igjen – eller rettere sagt nedi bekken, der alle går i gang med å flytte på stein og grave opp grus der han mener det kan tenkes å ligge gull.

Tyngden avgjør

Han vet hva han holder på med. I fire år har han lett etter gull i elver og bekker, noen ganger i og rett utenfor Oslo. Han er attpåtil gullsmed av yrke. Følgelig vet han hvordan gull ser ut, hvordan det oppfører seg – og forhåpentligvis hvor det gjemmer seg.

Han fant fram til akkurat dette stedet i bekken ved å rote litt rundt i grusen med en magnet. Er det svart, magnetisk sand – da er det potensial.

– Jeg går alltid på nedsiden av en innersving, der det gjerne bygger seg opp en sandbanke. Der går strømmen saktere og vil slippe fra seg de tyngste metallene, forklarer han.

Han plasserer renna i riktig vinkel midt i bekken litt lenger ned, der den lille demningen snart er ferdigbygget. Tanken bak demningen er å roe ned strømmen nok til at «vaskingen» av grusen blir mest mulig ­effektiv. Er strømmen for sterk, bare fyker gullet videre sammen med vannet som strømmer ned renna.

– 24 karat gull har en egenvekt på 19,3, mens sand normalt ligger på mellom to og fire. Dette fenomenet er det som gjør det mulig å finne gull på denne måten. Gullet synker når sanden blir virvlet opp av vannet som renner over rillene, forklarer Pål Atle.

Brukte lekebøtte

Han fattet interesse for gull­graving under et besøk i Valle, der han noen år tidligere hadde gått gullsmedskolen. Det hadde nylig blitt gjort et lovende gullfunn i området – noe som skapte en smule gullfeber. Gull­forekomsten viste seg å ikke være drivverdig, men Pål Atles nysgjerrighet var pirret, og snart var han i gang med å søke på You­Tube etter gullgravertips.

– Det var ikke akkurat så stort utvalg av gullgraverutstyr i Valle, og det eneste jeg klarte å oppdrive var en lekebøtte med sil og spade, forteller han.

Etter den tid har utstyret blitt mer avansert. Han bygger sitt eget, men det er flust med ulike løsninger beregnet på gull­graving på internett, både norske og utenlandske. Og hittil har han funnet 200 gullkorn.

– Vi snakker om finmalt gullstøv, ikke nok til å smelte ned engang. Men det holder spenningen oppe når man stadig finner gull – om enn i små mengder. Og hvem vet, kanskje man en dag gjør det store funnet, smiler han.

Tar gullvasken

Etter tur begynner de andre å helle grusen, som de gravde opp på Pål Atles utvalgte «magnetiske» steder, i små porsjoner øverst i renna. Etter at noen bøtter er blitt tømt, blir renna løftet opp og demontert. Bak rillene ligger det spagettimatter, som er fylt med finkornet sand.

Nå er tiden inne for å bruke vaskefatene, den siste fasen i prosessen. Snart får vi vite om det hele var verdt strevet; om det (nokså bokstavelig talt) blir gull eller gråstein.

Søker på kart

Man kan i teorien finne gull nær sagt hvor som helst. Men noen steder er sjansene langt større enn andre. Et viktig tegn er om det finnes andre metaller/­mineraler i et gitt område.

– Der det har vært isbreer, kan det i teorien ligge igjen gull, selv om de geologiske forholdene i området ikke tilsier at det skal gjøre det. Ganske enkelt fordi isen har brakt med seg gullet. Men først og fremst ser jeg etter områder med kvarts, for­kastninger i berg eller steder der det finnes rikelig med kobber, jern og andre ­mineraler, forklarer Pål Atle.

For å hente inn den informasjonen ­trenger han ikke søke lenger enn på nettsidene til Norsk Geologiske Undersøkelse (NGUs). Der finnes omfattende, presise og søkbare kart basert på NGUs omfattende kartlegging av norsk berggrunn.

– Jeg har brukt mange timer på å studere kart på NGU, for å si det sånn. Man utvikler en interesse for geologi ved å holde på med dette, legger Pål Atle til.

Fram med magneten

Til dagens gulljakt var det ikke fullt så nøye med forberedelsene. I dag handler det mest om en kort tur for moro skyld.

– Hva er det?

Pål Atle studerer de få sandkornene som er igjen i vaskefatet etter den omstendelige prosessen med risting og rensing for å skille ut de lettere partiklene fra de tyngre nærmer seg slutten.

– Er ikke det gull, da?

Alle flokker seg rundt fatet for å beskue det bitte lille skinnende «støvkornet» som ligger igjen.

– Hent magneten!

Hvis det er magnetisk, så er det ikke gull, blir vi forklart.

Det er magnetisk.

Slik blir du gullgraver

• Det finnes mye informasjon om gullgraving og hva slags utstyr du trenger på nettet. Begynn på gullgraverskolen.no 

• Finn ut hvor i Norge det er store mineralforekomster. Norsk Geologiske Undersøkelse (NGU) har detaljerte, søkbare kart.

• Be eventuell grunneier om tillatelse til å søke etter gull. Det er sjelden noe problem. Når det gjelder gull, tilhører det etter loven grunneieren selv om du har gravd det opp. Så det er i høyeste grad i din interesse å spørre på forhånd om det er greit at du beholder eventuelle funn.

• Man skal ikke gjøre skade på naturen når man leter etter gull, dette gjelder også i elver. Du står nokså fritt til å grave hull og lage små demninger, men tett igjen hullene og fjern demningen før du forlater området.

• Det er god skikk og bruk å rydde opp eventuell søppel og skrot du måtte finne mens du holder på. Da etterlater du området i bedre stand enn du fant det.

(Kilder: Gullsmed Pål Atle Lystad og gullgraver.no)


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no