ANNONSE

SAMFUNN

Fra turistmagnet 
til industriby – 
og tilbake igjen

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen


Publisert: 27.06.2015

ODDA I DAG: Odda Smelteverk ble lagt ned i 2002-2003, og i 2011 fredet Riksantikvaren deler av smelteverket. 
I dag kommer turistene tilbake, og Odda Smelteverk kan bli UNESCO-vernet. FOTO: Margunn Sundfjord / NPK / NTB scanpix 


Odda Smelteverk holdt koken i nesten 100 år. Turismen som døde ut på grunn av fabrikken, er i dag tilbake for fullt.

Det hele startet i 1906 da den svenske ingeniøren Albert ­Petersson «oppdaget» Odda, godt hjulpet av Norges vannkraftsgeneral Sam Eyde og fosse­spekulant Fredrik Hiorth.

Odda, som ligger innerst i Sørfjorden i Hardanger, var på den tiden et av Norges mest besøkte steder – med to store og åtte mindre hoteller. De fleste utenlandske turistene kom fra Tyskland og Storbritannia, enten med cruiseskip, med dampbåten fra Bergen eller via kjerreveien over Hauekelifjellet.

Da røyken la seg over Odda i 1908, døde turismen raskt ut. I dag, 12 år etter at smelteverket la ned produksjonen, er turistene vendt tilbake.

Vannfall og isfri fjord

Albert Petersson var direktør for Alby Carbidfabrik, plassert omtrent midt i Sverige. De produserte kalsiumkarbid, som blant annet anvendes til fremstilling av acetylengass. Gassen var brensel i karbidlamper, som på begynnelsen av 1900-tallet ble mye brukt i gruve-, gate-, bil- og sykkel­lykter. Men karbiden var først og fremst et viktig grunnlag for videreforedling.

Sun Gas Company, et ny­etablert, britisk selskap, skaffet seg aksjemajoriteten i karbidfabrikken i Alby i 1905. Fabrikken klarte imidlertid ikke å ­levere nok karbid. Petersson, som var Nordens fremste ekspert på ovnsteknologi og elektrokjemisk industri, fikk i oppdrag å finne et egnet sted hvor en ny fabrikk kunne bygges.

Han dro derfor til Odda i ­februar 1906. Der kunne han blant annet se den isfrie havnen. Sjø­tilgang året rundt var naturlig nok svært viktig for en fabrikk tidlig på 1900-tallet.

Petersson fikk også se det nærliggende Tyssovassdraget, som da hadde to av Norges høyeste og mest kjente fossefall. Elva Tysso og fossene, som i dag er tørrlagte, ga grunnlag for å bygge et kraftanlegg som kunne forsyne et smelteverk i Odda med billig elektrisk kraft.

Ved hjelp av svensk kapital ordnet Sam Eyde med kraft­utbyggingen i Tyssedal, seks kilometer nord for Odda. Sel­skapet Tyssefaldene ble etablert på Eydes kontor i april 1906. Da var allerede en kontrakt inngått med Sun Gas Company om kraftleveranse til det planlagte smelteverket.

Røykteppet

Sun Gas Company ville også produsere kalsiumcyanamid – til bruk som kunstgjødsel og komponent i sprengstoff – en prosess som var oppfunnet bare noen få år tidligere. Dermed besto Odda Smelteverk både av en karbid­fabrikk og en cyanamidfabrikk da anlegget ble åpnet i 1908, knappe to år etter første spadetak og dynamittsalve.

Både karbid og cyanamid ble produsert i ovner som var i bruk døgnet rundt og året rundt. Odda, den tidligere turist­magneten, var blitt en industriby. Ett av resultatene var plagsom og forurensende røyk fra smelte­verket. Det tok 50 år før det første renseanlegget kom.

Røyken var naturligvis også en bekreftelse på aktivitet – og det nye industrielle engasjementet i Odda som resulterte i mange nye arbeidsplasser. I løpet av noen få år økte antall innbyggere med flere tusen mennesker. I 1900 bodde det 1446 personer der, og i 1920 var folketallet økt til 6223. Smelteverket var en sentral årsak til det, og ble en hjørnesteinsbedrift gjennom nesten hele 1900-tallet.

Men det var ikke bare smelte­verket som tiltrakk seg folk. Det Norske Nitridaktieselskap («Nitriden») ble etablert i Tyssedal i 1916, og Det Norske Zinkkompani kom til Odda i 1924.

Konkurs og verdensarvplaner

Den verdens­omspennende depre­sjonen rundt 1920 fikk ring­virkninger også for Odda. Driften ved smelteverket ble lagt ned i 1921, og 1000 mennesker ble arbeidsledige fram til 1924. Da ble det ny produksjon, og mange gode år framover. Odda Smelte­verk var helt fra ­Peterssons tid kjent for å levere høy kvalitet på karbiden; «Odda» var et kvalitets­merke.

I 1927 startet Erling Johnson, smelteverkets sjefskjemiker, arbeidet med det som i ettertid har fått navnet oddaprosessen, en ny måte å framstille kunstgjødsel på. Prosessen er fortsatt i bruk i dag, riktignok i endrede former. Etter en lang krangel mellom Norsk Hydro og Odda Smelteverk inngikk selskapene i 1947 et forlik der Hydro fikk bruke den patenterte oddaprosessen.

I 1955 ble det gjort omfattende moderniseringer i karbidfabrikken, mens cyanamidfabrikken var blitt noe modernisert i 1934. I 1970 ble karbidproduksjonen doblet, og i 1982 tok smelte­verket i bruk verdens største lukkede kalsiumkarbidovn med en årlig produksjonskapasitet på 130.000 tonn. Det var over 100.000 tonn mer enn i 1908.

Etter omsetningssvikten i 1998, som resulterte i at amerikanske Philipp Brothers Chemicals tok over som eier, tok det bare noen år før det ble full stopp ved Odda Smelteverk. Arbeidet ble lagt ned i 2002, og konkursen begjært i februar 2003.

De siste årene har vært ­preget av noe riving, en del vern og fredning, noe ny bruk og mange tanker om hva som skal skje med det som står igjen av fabrikk­bygninger. En av planene er at Odda Smelteverk og den ned­lagte kraftstasjonen i Tyssedal skal bli et verdensarvsted på UNESCOs liste. Miljø­departementet har ennå ikke tatt beslutningen om de skal sende en søknad om dette til UNESCO.

Fakta om Odda Smelteverk


• Hvor: I sentrum av Odda, innerst i Sørfjorden i ­Hardanger.


• Når: Byggestart 1906, åpning 1908. Arbeidet nedlagt i 2002, konkurs 
i 2003.


• Hva de produserte: ­Kalsiumkarbid til acetylen­gass til karbidlamper, sveising og fremstilling av kjemikalier som PVC. Kalsiumkarbid brukes i dag mest i stålindustrien, til rensing av jern og stål fra svovelforbindelser. Kalsiumcyanamid til kunstgjødsel og sprengstoff. ­Dicyandiamid til plast­industri og farmasøytisk industri. Hydrogen­cyanamid, et vekst­regulerende middel for planter.


• Fabrikkbygningene: Noe er revet, blant annet to karbid­ovner og to kalk­ovner. En tredje karbidovn, samt cyanamidfabrikken med en silo, taubanen, Lindehuset og kalksteinssiloen på importkaia, ble i 2011 fredet av Riks­antikvaren. En del av ­bygningene har forfalt, men Riksantikvaren har bevilget 25 millioner som er brukt til utvendig ­opprusting.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no