ANNONSE

Kunstens verden

Hugo van der Goes

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 15.08.2015

Portinarialtaret (1476–78)


Hugo van der Goes var en nederlandsk (flamsk) maler under ungrenessansen – kjent som en av de største mestere i nederlandsk maleri i annen halvdel av 1400-tallet.. Han ble født i Gent i 1440, og døde kun 42 år gammel (1482) i Brussel.

Hugo van der Goes kom inn i malerlauget i Gent 1467, og han var laugets leder fra 1474. Året etter ble han lekmannsbror i Roodeklosteret nær Brussel. Fra den tiden led han av stadig kraftigere anfall av depresjon, og han var psykisk ustabil. Men han fortsatte å male. Plaget av tungsinn og skyldfølelse døde han i klosteret.

Bevegelse og stemning

I flamsk maleri, som med all sin naturtroskap virket stillestående, innførte van der Goes en fornemmelse av bevegelse og flyktig stemning. Han fortapte seg ikke i detaljer, men forstod å finne et samlet, ofte sterkt aksentuert sjelelig uttrykk

Hans fremste og eneste helt sikre verk er triptyken (alterskapet) Portinarialtaret (1476–78), med sin tolkning av Jesu fødsel etter den hellige Birgitta sin åpenbaring. Verket ble bestilt av den florentinske kjøpmannen og mediceernes agent i Nederland, Tomaso Portinari. Triptyken ble fraktet til Firenze og hadde stor påvirkning på florentinsk kunst – dette gjelder for eksempel ­Ghirlandaios senere kunstverk – og det henger i dag i Uffizi-museet.

Bibelske motiver

Blant andre verk finnes et staselig Helligtrekongers-bilde i Kaiser Friedrich-Museum i Berlin. Dette arbeidet blir tilskrevet Hugo van der Goes, sammen med Kongenes tilbedelse, som også finnes der. Videre blir van der Goes, av stilkritiske grunner, regnet som opphavsmann til diptykonet (altertavlen) Syndefallet (før 1470) som henger i Kunsthistorisches Museum i Wien, en madonna i halvfigur i Frankfurt am Main, en altertavle med Marias død (ca. 1480), preget av en inderlig religiøs følelse, i Museet i Brügge – i tillegg til flere andre kunstverk.

Den eneste egentlige etterfølgeren hans var den såkalte Moulinsmesteren, Jean Hey.

Neste gang: Peter Reimers

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Holland: Brødrene Hubert og Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no