ANNONSE

VITENSKAP

Lag på lag

Tekst: Kjersti Blehr Lånkan 

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix


Publisert: 15.08.2015

PRINTET HUS: Det lille «huset»av tre, som 3D-printerne står i, er selv printet, og har ingen skruer eller spikre, forteller Jens Christian Brynildsen i Bitraf.


Nå kan alle skaffe seg en 3D-printer. Det kan redusere behovet for masse­produksjon, tror forsker.

3D-printer-entusiast Jens Christian Brynildsen har funnet ut hva han skal lage på 3D-printeren i dag.

– En kontaktlinseholder, det vil nok kjæresten min bli glad for.

Han har funnet en gratis 3D-modell på nett, lastet den ned og lagt den inn i et program som «oversetter» modellen, slik at 3D-maskinen forstår hvordan den skal jobbe. Han lagrer overset­telsen på et minnekort. Dette stikker han inn i displayet på en maskin som er omtrent en halvmeter høy og dyp.

Det er mest slike praktiske ting han printer, som gummi­knotter til beina på de gamle 70-talls ­stolene han har hjemme, små­deler for å reparere ting og leker til barna.

På en hylle inne på arbeids­kollektivet Bitraf i Oslo, der ­Brynildsen deler kontor med et par håndfuller andre kreative mennesker, står det en rekke 3D-printede ting oppstilt, mer eller mindre praktiske: Hodet til en action­figur, Sinnataggen i miniatyr, noen plastkrus, små dingser. For Brynildsen er 3D-printing ikke bare et praktisk verktøy, men også veldig gøy.

– Som liten drømte jeg om å ha en leketøysmaskin som kunne spytte ut leker. For meg er det det, sier han.

Billigere

I dag kan man få kjøpt 3D-printere som fungerer greit for 2500 kroner, ifølge Brynildsen.

– De maskinene man i dag kan få for 5000 kroner, kostet gjerne 50.000 for bare et par år siden. De som koster 10-20.000, kostet kanskje 2-300.000.

Man kan til og med lage egne printere, fra byggesett kjøpt på nett, eller av deler printet av ­andre 3D-printere.

Printeren inne på Bitraf durer. En rull med plaststrimmel er festet på siden av maskinen. Dét er materialet som kontaktlinse­beholderen skal lages av. Når printingen starter, dras plasten ut, smeltes og presses ut gjennom en spiss. Plasten legges tynt, lag på lag, slik programvaren befaler.

Det finnes forskjellige typer plast, med ulike egenskaper.

– Det å drive med 3D-printing dreier seg egentlig mye om å lære seg hvordan de ulike materialene fungerer, og hva som er fordeler og ulemper med dem, forteller Brynildsen.

Printere i bruk

På Universitetet i Oslo oppfyller to 3D-printere allerede funksjoner av betydning, forteller Morten Dæhlen, leder for Det matematisk-­naturvitenskapelige fakultet.

– Vi bruker dem til to ting: Det ene er å lage forskjellige spesial­deler vi ­trenger i forskning og undervisning, for eksempel innen robotikk og laboratorium. For eksempel printet vi nylig et filter for et MR-apparat, som var ødelagt. I tillegg forsker vi på 3D-printere.

Teknologien er i rask utvikling, forteller Kyrre Glette, første­amanuensis ved Institutt for informatikk ved ­Universitetet i Oslo.

– Det kommer stadig nye materialer, maskiner og metoder. Før kunne man bare lage ting i plast, nå kan man få ­diverse materialer, med forskjellige egenskaper.

Ny programvare

Ikke bare maskinen, også program­varen man bruker for å lage former til linsebeholdere og annet praktisk utstyr, skjer det mye med.

– Man har gjerne brukt programvare som er laget for å ­designe maskindeler for fresing og støping, men snart vil det komme mer programvare som er tilrettelagt for 3D-printing. Det vil gjøre det mulig å lage ting som er enda mer spennende, sier Glette.

Likevel tror han ikke nødvendigvis alle kommer til å ha en slik printer i huset i fremtiden.

– Det er nok for folk som liker å fikse ting selv. Hvis du har en sirkelsag og en pussemaskin, har du kanskje også en 3D-printer.

Brynildsen ønsker seg en printer som kan printe metall, for å lage blant annet smykker. Han tror man vil se mye interessant komme fra 3D-printing etter­som folk blir mer vant til verktøyet.

– De morsomste måtene å bruke det på er ikke funnet ennå, tror han.

– Demokratiserer ­produksjonen

Kyrre Glette, førsteamanuensis ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo, mener 3D-printere allerede har ført til en demo­kratisering av produksjon.

– Det har vært veldig dyrt å lage en prototyp av noe. Nå kan alle realisere en idé mye enklere enn før, sier han.

Glette tror 3D-printere kan flytte grensene for når det er nødvendig med masseproduksjon.

– Hvis man skal lage noe i små volumer, for eksempel deler til fly, kan mer og mer lages på en 3D-printer, sier han.

I tillegg kan printerne få andre, spennende bruksområder, tror han. Allerede er det forsket på å sende en 3D-printer til en rom­stasjon.

– På steder der det er vanskelig tilgang til ting, kan man ta med en 3D-printer, sier han.


3D-printing

• 3D-printing, eller «additiv tilvirkning», er teknikker som brukes til å lage ting med utgangspunkt i en tredimensjonal digital modell.

• 3D-printing skiller seg fra tradisjonell ­bearbeiding, der man lager noe ved å ­bearbeide et arbeidsstykke.

• I sin enkleste form skjer 3D-printing ved at et materiale smeltes, presses gjennom en dyse og fester seg på overflaten lag for lag.

• Eventuelt kan pulver smeltes, gjerne av en laser, før det treffer overflaten. Ting kan også lages av flytende væske, som ­reagerer og stivner når lys med en viss bølgelengde treffer væsken.

Kilde: Store norske leksikon


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no