ANNONSE

SPORT & FRITID

Vindsus og oppdrift

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen 

Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix


Publisert: 12.09.2015

OPPOVER: Et seilfly slepes opp i luften av et lite motorfly på Starmoen flyplass, Norges riksanlegg for seilflyging. 


De vil seile fra sky til sky – helst hundrevis av kilometer i slengen.

– Det er fantastisk morsomt å fly. De fleste andre i familien min har flyskrekk, men jeg elsker å være oppe i luften, sier Karl-Edvard Tjønndal, som ble 15 år i juli.

Noen dager etter bursdagen foretok han sin første ferd alene i et seilfly, med veiledning fra instruk­tør via flyradio. Solo­flyging i seilfly kan man starte med fra man er 15 år. Når man har fylt 17, kan man ta sertifikat og dra på turer uten å være avhengig av instruktør.

– Planen er å få seilfly­sertifikatet om to år. Jeg har fløyet motorfly siden jeg var 11 år, og ble bitt av basillen. Det er flyging jeg vil holde på med, fastslår han før andre solotur fra Starmoen flyplass ved Elverum.

En ørn ved vingen

Her i Norge er det bare 500-600 personer som driver aktivt med den luftige sporten seilflyging. Men hvert år rekrutteres det unge og lovende seilflygere. De yngste er 13 år – allerede fra den alderen kan man starte under­visning med instruktør om bord i et toseters seilfly.

På Ole Reistad senter på ­Starmoen, som er riksanlegg for seilfly, foregår det hvert år ­opplæring av ungdommer, i tillegg til en rekke andre seilfly­aktiviteter.

– I Norge starter om lag hvert tredje seilfly herfra. Mange av dem er korte turer i forbindelse med opplæring. Men NM i seilflyging avholdes her hvert år, og vi arrangerte også VM her i 2004, forteller Steinar Øksenholt, leder for Ole Reistad senter og fagsjef for seilfly i Norges Luftsport­forbund (NLF).

Som seilflyentusiast er det ikke uventet at han mener seilflyging er den ultimate måten å fly på. Det er trangt i flysetet, men utsikten er upåklagelig og motorduren fraværende.

– Jeg har hatt mange fabel­aktige turer i seilfly. Jeg har blant annet hatt ørner og andre fugler rett ved en av vingene, og fløyet over Galdhøpiggen på solrike dager og vinket til dem som sto nede på fjelltoppen. Naturopplevelsene og nærmøtene med fugler er det viktigste for min lidenskap for seilfly, meddeler Øksenholt.

Enkelt å demontere

Et seilfly «seiler» på luften, de fleste uten hjelp av motor. Når oppdriften er god, kan de langvingede og slanke flyene drive milevis av sted – som regel med en fart på mellom 80 og 200 kilometer i timen. Langt over bakken er vindsus langs flyet den eneste lyden seilflygerne hører.

– Vanlig høyde er mellom 800 meter og 3500 meter. Flyr man høyere enn 3500 meter, må man ha oksygentilførsel. Det er mulig å fly med seilfly i mer enn 10.000 meters høyde, men da begynner det å bli på grensen til det ­uforsvarlige for kroppen, bemerker Arne Wangsholm, styreleder i NLFs seilflyseksjon.

På varme dager sørger solen for at oppvarmet luft stiger opp fra bakken, noe som gir god oppdrift. Under cumulusskyer, haugformede «godværsskyer», er det gjerne spesielt bra oppdrift for seilflyene.

– På lengre turer prøver vi derfor å fly fra sky til sky så langt vi kan. Om vi ikke når fram til en flyplass, er det ikke noe problem å lande på et jorde eller en gresslette. De lange vingene og haleplanet kan kobles fra i løpet noen minutter og plasseres i en spesial­bygget seilflytilhenger, forklarer Wangsholm.

Den tynne, røde tråden

Denne flydagen har Arne Wangsholm ansvaret med å slepe seilflyene opp i luften med et lite énseters motorfly.

Gang på gang festes en vaier mellom motorflyet og ett av seilflyene på Starmoen. I noen hundre meters høyde løser seil­flygeren ut slepelinen, for der­etter å gli videre av sted i ensom majestet. Samtidig går Wangsholm ned med motorflyet for å trekke et nytt seilfly opp.

Blant de viktigste instrumentene på seilflyets dashbord er høydemåler, fartsmåler og vario­meter. Sistnevnte viser om flyet beveger seg oppover eller nedover, målt i antall meter per ­sekund.

– I tillegg er dette en svært ­viktig innretning for piloten, sier Steinar Øksenholt.

Han peker på en rød garnstump på utsiden av cockpit­kuppelen. I den nederste enden er tråden teipet fast, mens resten av tråden henger løst.

– Når tråden ligger på en rett linje bakover pleksiglasset, har luftstrømmen en perfekt retning over seilflyet og dets lange vinger. Det viser flygeren at han eller hun flyr rent og koordinert. Det er jo alltid et mål for oss seil­flygere, understreker han.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no