ANNONSE

SAMFUNN

Mot de ­ekstreme

Tekst: Kjersti Blehr Lånkan


Publisert: 12.09.2015

DEMONSTRASJON: Om lag 5000 personer møtte fram i ­demonstrasjonen mot Den islamske staten (IS) og Profetens Ummah utenfor Stortinget i Oslo i august 2014. FOTO: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix


De fleste radikaliserte ungdommer kunne blitt fanget opp mye før, mener Yousef Assidiq, som jobber mot ekstremisme.

Yousef Assidiq er den ­norske konvertitten til islam som i 2009-2010 selv gikk gjennom en radikaliserings­prosess, men som nå jobber mot radikalisering og ekstremisme. I år startet han og Faten Mahdi Al-Hussaini organisasjonen JustUnity, og gjennom den holder de blant annet foredrag, workshops og kurs. De jobber også direkte med radikalisert ungdom og deres foreldre.

– Det handler ikke bare om reli­gion og ideologi, men også om hvordan man passer inn i samfunnet, er Assidiqs erfaring fra arbeidet.

Han understreker at omtrent halvparten av dem han kon­takter, avviser forespørselen, og at han ikke kan svare for disse.

Alt som ikke er konsensus

Mediene forteller stadig om trusler såkalte ekstremister representerer, men hva menes egentlig med begrepet ekstremisme?

Ifølge Store norske leksikon er en ekstremist «en som har ytterlig­gående synspunkter på noe, en som er villig til å bruke ekstreme metoder».

Professor i historie ved ­Universitetet i Oslo, Øystein ­Sørensen, synes en slik definisjon er lite tilfredsstillende.

– Ekstremismebegrepet kan forstås abstrakt, som holdninger som ligger utenfor det de fleste mener – men da kan ekstrem­isme være hva som helst, og det er lite interessant i dagens aktuelle sammenheng, sier han.

Sørensen foreslår å forstå begrepet innholdsmessig, gjennom normative verdier. Han påpeker at utviklingen i Vesten de siste par hundre årene har gått i ­retning av en demokratisk rettsstat og religiøs frihet.

– Demokratiske ideer i vid forstand, pluralisme, individuelle rettigheter, rettssikkerhet. Det ekstreme bør ses i forhold til det, mener historikeren, og foreslår en allmenn forståelse av ekstremisme som «et ønske om å erstatte demokrati med et totalitært eller autoritært politisk system».

PST peker særlig på ­trusselen fra ekstreme islamister, men ­påpeker også at ulike ekstreme miljøer kan forsterke hverandre.

– Det finnes ekstremistiske kristne grupper i Vesten også, særlig i USA. Enkelte av dem har vært voldelige. Men de er gjennom­gående små og marginale, sier Sørensen.

Verdier

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) på sin side betegner ekstremisme som en holdning hos «aktører som aksepter bruk av vold for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske målsettinger». ­Regjeringen bruker for sikkerhets skyld begrepet volde­lig ekstrem­isme i sin «Handlings­plan mot radikalisering og volde­lig ekstremisme» fra 2014.

Det er ikke lett å angi omfanget av ekstremisme i Norge, da viljen til å bruke vold kan være mer eller mindre skjult for andre, ­skriver PST i sin trussel­vurdering for 2015.

– Å avklare når en person krysser den grensen, er veldig vanskelig, medgir kommunikasjonsdirektør i PST, Trond ­Hugubakken.

I en radikaliseringsprosess, inntil personen er overbevist om at vold er veien å gå for å oppnå målene sine, faller han eller hun utenfor PSTs mandat.

– Inntil da er det lokalsamfunnet som har mulighet til å fange opp personen, sier Hugubakken.

Det vil si lærere, fotball­treneren, lederen for ungdomsklubben, kolleger, konflikt­råd og helsevesen. Deg og meg.

Tilfeldigheter

Assidiq må ofte forklare hva han mener med ekstremisme når han holder foredrag og kurs. Han ser flere fordeler ved å følge myndighetenes linje, og relatere det til vilje til vold.

– Folk slipper å føle de er i samme kate­gori, som for eksem­pel muslimer lettere kunne gjort hvis man brukte begrepet ­«islamisme», tror han.

Han understreker at i nesten alle tilfeller han er borti, har det vært rus, kriminalitet eller andre former for utagerende atferd invol­vert, før radikaliseringen begynte.

– Hadde noen vært der for dem på ­veien, kunne de stoppet det mye før, sier han.

– Snakk med dem

I løpet av det året Yousef Assidiq selv gikk gjennom en radikaliseringsprosess, var det ingen som snakket til ham om hvor han var på vei.

– Tilfeldigheter gjorde at jeg er der jeg er i dag. Men det skal ikke være tilfeldigheter som avgjør om man reiser til Syria eller ikke, sier han.

Konvertitten mener lærere har en unik mulighet til å fange opp ­begynnende radikalisering blant ­ungdom, og anbefaler dem å stille åpne spørsmål uten å anklage.

– De kan for eksempel si: Jeg vet ingenting om islam. Fortell meg hvorfor det er viktig for deg. Hvis ungdommen trekker fram gode verdier som å hjelpe foreldre eller fattige, er det kanskje greit, men hvis han eller hun mener Norge bør få islamsk styre, med sharialover, er det grunn til å bli bekymret.

Også venner har et ansvar for å si fra hvis de merker økt radikalisering, mener han.

– Det kan være lurt å være ærlig, og si: Nå er jeg bekymret, jeg tror jeg må fortelle noen om dette, foreslår Assidiq.

Han opplever at de fleste ungdommene i en radikaliseringsprosess forstår at det de holder på med, ikke er bra.

Hvem man melder fra til, er ikke så viktig, sier han.

– Det må bare være noen som tar det på alvor og ikke misbruker ­informasjonen.


Råd for ­dialogen

• Den som først blir bekymret, er gjerne den som bør ta samtalen med ungdommen. Avklar om foresatte, barnevern eller annen tillitsperson også bør være med, ev. også tolk.

• Den første samtalen skal ha som formål å sjekke ut om det er fare for at personen er i en radikaliseringsprosess, og hvor langt den i tilfelle er kommet.

• Undersøk familieforhold, vennekrets/nettverk på forhånd.

• Start med å småprate, tilpass språket til personen.

• Bruk åpne spørsmål, vis ­interesse for hvem ­personen er, hvilke nettverk han/hun har, hvordan han/hun fungerer på skole/jobb, med venner, familie, fritidsaktiviteter og interesser.

• Gjør oppsummeringer underveis, for eksempel ved å si «da forstår jeg det som at ... har jeg forstått deg riktig?»

• Unngå ideologiske ­eller ­religiøse diskusjoner, ­fokuser på fremtidsutsikter.

• Stimuler til refleksjon hos personen. Unngå spørreordet hvorfor, vær ydmyk og ikke-dømmende, unngå å vise egne meninger, og unngå konfrontasjon, bortsett fra at du innlednings­vis klargjør grunnen til samtalen.

(Kilde: Nasjonal veileder for fore­bygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, regjeringen.no)


Råd for ­oppfølging

Du er lærer, helsesøster eller jobber et annet sted i førstelinjetjenesten. Du finner grunnlag for å tro at en ungdom begynner å bli radikalisert. Hva gjør du?

• Drøft bekymringen med din nærmeste leder og kollegaer og/eller med eksterne som har relevant kompetanse. Vurder om det er behov for å ta en nærmere samtale med den bekymringen gjelder. Slike drøftinger må skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

• Gå i dialog med personen. Hvis du fortsatt er bekymret etterpå, kan du drøfte det med politi og/eller barne­vern, og deretter ta stilling til om en bekymrings­melding skal sendes til politi og barnevern.

• Lag en plan for å jobbe helhetlig i den videre oppfølgingen, inkluder tverrfaglige ressurser og helst også foresatte.

(Kilde: Nasjonal veileder for fore­bygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, regjeringen.no)


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no