ANNONSE

Kunstens verden

El Greco

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 26.09.2015

Kristus blir avkledd, 1577–79, i Katedralen i Toledo.


El Greco, som betyr «grekeren» på spansk, het egentlig Domênikos Theotokópoulos. Han var en spansk maler av gresk avstamming – født i 1541, død 7. april 1614 i sin spanske hjemby Toledo. El Greco regnes som en av de betydeligste kunstnerne i overgangen mellom europeisk renessanse og barokk, og hans særpregede malestil har påvirket kunstnere helt frem til 1900-tallets ekspresjonisme og kunstnere som Pablo Picasso og Jackson Pollock.

Det virker sannsynlig at El Greco først fikk undervisning i ikon-maling på Kreta hvor han var født. Han tilegnet seg bysantinsk maleriteknikk med bruk av rød bolusgrunn (jernholdig leire) som han delvis lot skinne igjennom.

Da han var i 20-årene (ca. 1565) dro han til Venezia hvor han studerte vestlig-inspirert kunst som Tizians elev, men han mottok også inntrykk av venezianske malerne som Bassano og Tintoretto.

Venezia, Roma, Toledo

Etter noen år i Venezia flyttet han til Roma og oppholdt seg i 1570 til 76 hos miniatyrmaleren Giulio Clovio. Han mottok nå impulser både fra Rafael, Michelangelo og Correggio og gjorde seg bemerket med sine arbeider.

I 1577 ble han innkalt til ­Toledo, som på den tiden var den religiøse hovedstaden i ­Spania. Her skulle han utføre et alter for Santo Domingo el Antiguo-­klosteret. Etter å ha malt to prøve­bilder for Filip 2 i 1580 måtte han oppgi håpet om å bli hoffmaler, men hans kunst nådde snart stor popularitet i Toledo.

Religiøs innflytelse

El Greco hadde stor suksess som maler av altertavler og portretter. Mange av hans portretter var av religiøse ledere. Kristendom hadde en stor påvirkning på livet hans og også på hans kunst.

Karakteristisk for hans bilder er komposisjoner som aldri er i ­hvile, og de dristige komplementærfarger i svovelgult og indigoblått, rosarødt og smaragd­grønt samt lilla og ­oransje understreker det ekspressive innholdet.

Intensitet og innlevelse

Blant El Grecos hovedverk er Grev Orgaz’ begravelse (1586–88) i Santo Tomé, Toledo, alter­tavlen i hospitalet San Juan Afuera samme sted, Kristus blir avkledd i katedralen i Toledo og Marias kroning i Talavera la ­Vieja.

Hans portretter ble i senere år båret av en asketisk livs­holdning i forening med et mystisk overjordisk trekk, som i bildet av inkvisitoren Fernando Niño de Guevara. Rent visjonære er flere av hans seneste bilder – som Åpningen av det femte segl (1608–14), en scene fra Johannes’ åpenbaring hvor El Greco med voldsom intensitet har levd seg inn i apostelens dommedagssyner.

Uovertruffen 
i Spania i sin tid

Bare unntaksvis malte El Greco landskap, som f.eks. det dramatiske stemningsbildet Toledo i tordenvær (1604–14, Metro­politan Museum, New York). Han benyttet ofte voks­modeller til sine komposisjoner. Han ­virket også som billedhugger, ­arkitekt og teoretiker.

Egenarten i hans maleri med de langstrakte figurer må sees som en personlig utforming av manieristiske idealer. Hans ­maleri er et isolert fenomen i spansk kunsthistorie, og det forble uten etterfølgere.

Nasjonalmuseet/Nasjonal­gal­leriet i Oslo eier Den ­angrende Peter (1610–14).

Neste gang: Barokken

Begrepet renessansen (gjenfødelse/gjenoppdagelse) blir brukt som betegnelse for de idéstrømninger som brøt med det middel­alderske livssyn og middelalderens kirkekultur – og som slo igjennom i Italia (særlig Firenze) på 1400-tallet og derfra ­spredte seg til det øvrige Europa. Den gjenfødte ­interesse for antikke studier ble sett på som hovedårsak til ­renessansens gjennom­brudd. Renessansen var opprinnelsen til den ­individuelle kunstner.

Bildet skulle gjengi virkeligheten på en så korrekt måte som ­mulig. Perspektivet, med eksakt gjengivelse av elementenes forhold til hverandre, ble dyrket med matematisk nøyaktighet. I både fresker (maling på våt mur) og i oljemaleriet gjenskapte kunstnerne en virkelighet som om vi betrakter det gjennom 
et vindu. 

Ledende malere i ungrenessansen (1400–1480): Masaccio, Paolo Uccello, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Sandro Botticelli, Andrea Mantegna og Giovanni Bellini. 

Blant mesterne fra høyrenessansen (1480–1530) regnes: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, Andrea Del Sarto, Correggio, Giorgione og Tizian.

Senrenessansen eller manierismen (1530–1600) hadde kjente malere som Jacopo Pontormo, Francesco Parmigianino, Jacopo Tintoretto og Paolo Veronese.

Tyskland: Albrecht Dürer, Lucas Cranach d.e. og Hans Holbein. 

Holland: Brødrene Hubert og Jan van Eyck og Hugo van der Goes.

Norge: Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel.

Spania: El Greco.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no