ANNONSE

Du store verden

Sacré-Coeur

Tekst: Rolf Schreiner

Foto: Colourbox


Publisert: 24.10.2015

På toppen av Montmartre (Martyr­fjellet) – i nordlig retning fra sentrum av Paris – ligger den vakre basilikaen Sacré-Coeur som er et forholdsvis nytt byggverk. Plasseringen på Paris’ høyeste punkt – 129 moh – gjør kirken til et landemerke man kan se fra ­nesten hele byen, og utsikten ­herfra er en opplevelse i seg selv.

I 1870 brøt det ut krig mellom Frankrike og Tyskland. Frankrike led store tap, og deler av landet ble underlagt tyske tropper. Noen mente at dette skyltes ­religiøse grunner mer en politiske, og det ble foreslått å bygge en kirke ­innviet til Jesu hjerte for å bøte på folkets ­synder. Byggingen ble finansiert av gaver fra hele Frankrike.

Sacré-Coeur er tegnet av arkitekten Paul Abadie. Grunnstenen ble lagt i 1875, og i 1914 sto kirken klar til å bli innviet. Men den høytidelige åpningen ble utsatt pga. første verdenskrig som brøt ut da – dermed fant innvielsen først sted i 1919.

Sacré-Coeur betyr 
«(Jesu) hellige hjerte»

Jesu hellige hjerte symboliserer i katolsk fromhetstradisjon Jesu kjærlighet som driver ham til å sone verdens synder og gi menneskene nytt liv. Hjerte betegner hele menneskets innerste personlighet. Jesu gjennomborede hjerte (jfr. Johannes 19, 34–35) er livets kilde som kirkens sakramentale liv strømmer ut av.

Alltid hvit

Kirken er i romersk-bysantisk stil og ble bygd med en spesiell stein som blekes når det regner. Steinene reagerer på vannet og utskiller kalsitt, som fungerer som et blekemiddel. Dette sørger for at kirken holder seg skinnende hvit selv ­etter forvitring og forurensning.

Du ser hele Paris

Kuppelen (83 meter) er åpen for turister og kan by på en fantastisk utsikt. Herfra kan man se opptil 50 kilometer utover Paris. Den innvendige utsikten er også verdt å få med seg; kuppelen holdes oppe av 80 søyler, alle med unike søylehoder.

Neste gang: Hyde Park, London

En basilika (fra gresk stoa basilike, «kongelig søylehall») er både en bygningsform kjent fra gresk, romersk og kristen arkitektur og en spesiell status enkelte katolske kirker er innvilget.

Det var i Roma at bygningsformen utviklet seg til en særegen type. Mellom 184 og 121 f.Kr. ble det bygget flere på Forum Romanum, og etter 46 f.Kr. ble Cæsars og Augustus’ basilikaer reist. De ble først og fremt brukt til handel og som rettsbygninger.

Normalbasilikaen har et rektangulært plan, der bredden ikke er større enn halvparten, og ikke mindre enn en tredjedel av lengden. Interiøret er delt i tre eller fem skip av to eller fire søylerader. I den ene enden ligger hovedinngangen, og i den andre normalt et forhøyet platå. Midtskipet har gjerne en forlengelse av veggene i høyden, slik at det blir høyere under taket enn i sideskipene. Langs sideveggene er det en arkaderekke. Det kan også være et galleri, triforiet. Det er gjerne vinduer i veggene, klerestoriet og i de forhøyede veggene over midtskipet, slik at det blir en lys bygning.

Baslikiaformen ble tatt direkte inn i den kristne arkitektur på et tidlig tidspunkt, antagelig i løpet av 2. århundre. Den romerske og greske tempel­arkitekturen ­passet dårlig for kirker, fordi templene var mørke og trange – det foregikk lite inne i selve tempelet, da alteret var plassert utenfor. Man beholdt navnet ­basilika, men tenkte da på Kristus som kongen hallen var bygd for. Som regel er den vendt vest – øst, med inngangen i vest og koret i øst. Koret kan være rett avsluttet eller buet og ha en såkalt apside (halvsirkelformet avslutning av en bygning).

Siden antikken eller tidlig middelalder har enkelte kirker fått den kirke­rettslige tittelen basilika. Dette angir at kirken har en spesiell status, knyttet til dens ­historie eller dens tilknytning til det kirkelige hierarki.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no