ANNONSE

SAMFUNN

Velkommen til åpen dag om slektsgransking

Tekst: Pål Larsen

Foto: DIS, NRK, TVNorge


Publisert: 24.10.2015

Per Inge Torkelsen 
(Foto: Marte Frimand-Anda)

Stadig flere blir bitt av basillen og engasjerer seg i jakten på personer fra fortiden. Med litt flaks kan du omtrent fra sofakroken spore slekta helt tilbake til middelalderen.

Slektsgransking er blitt svært populært i Norge. Med god hjelp fra TV programmer som «Hvem tror du at du er» på NRK og «Alt for Norge» på TV Norge, er det stadig flere som jakter etter familien sin. Hvem var forfedrene dine? Hva gjorde de? Hvor bodde de? Er du langt tilbake av kongelig ætt? Eller har noen av din familie en annen spesiell historie? Dersom du av og til er opptatt av disse spørsmålene, bør du ta deg tid til å lese videre. Du kan i tillegg bare sette av tid til slektsgranskerdagen 2015 på Sola Kulturhus. Det er lørdag 31. ­oktober og begynner kl 10.

Lær mer om selve granskingen

På den åpne dagen får både ny­begynnere og erfarne slektsgranskere en flott anledning til å utveksle erfaringer og lære mer. Årets tema er Hvem tror du at du er? Foredragsholder er Per Inge Torkelsen som tar utgangspunkt i sitt eget liv og familie.

– Det viser seg ofte at de fleste familier har både interessante historier, men også forhold som de ønsker å holde skjult, sier Per Inge til Lokalavisen. – Alt var mye verre før, mener den kjente foredragsholderen som allerede i 5. klasse fikk i oppgave på skolen å sette opp sitt eget stamtre. Da oppdaget han ting som familien hadde holdt skjult. –Jeg synes det er spennende at stadig flere setter fokus på sin egen bakgrunn og historie, sier Per Inge.

På slektsgranskerdagen er det mange utstillere som ­hjelper deg med å vise kilder, data­programmer for slektsforsking, og svarer på spørsmål du måtte ha. Fokus vil rettes mot alle som har vansker med å finne sine respektive slektninger eller andre personer. Husk da å ta med deg så mange opplysninger som mulig. Dette gjør mulig­heten større for å finne rett person. Det vil være godt kvalifiserte personer som vil veilede, samt ha tilgang til store tunge databaser i utlandet. Og det beste av alt er at det koster ingen ting. Gratis adgang for alle.

Dette er DIS

– DIS-Norge er landets største forening for slektsforskere, med over 10.000 medlemmer, forteller leder i Rogaland, Oddvar Lilleaas til Lokalavisen. – Foreningens formål er å skape et landsomfattende forum for slekts- og personhistorie hvor databehandling og Internett brukes som hjelpemiddel. Vi er opptatt av å spre kunnskap om dette og generelt stimulere til slektsforskning i Norge. Totalt er det 19 forskjellige lag og disse dekker alle landets fylker. Lagene står for den lokale aktiviteten i foreningen, og arrangerer møter, temakvelder og kurs. Hvilke aktiviteter som foregår i det enkelte distrikt framgår av hjemmesiden for det enkelte lag. I Rogaland har vi ca 600 medlemmer, og vi merker en stadig økende interesse for temaet. Mange jakter på sine røtter, og er opptatt av å finne ut mer om familien sin.

Historien gjentar seg

– Slektsforskning er den mest spennende av alle hobbyer, sier Stein Høiland og Oddvar Lilleaas fra styret i DIS Rogaland. – Det synes i alle fall vi som en gang for alle er blitt bitt av basillen. Og det er enklere enn du tror å komme i gang. De fleste er opptatt av å finne røttene til sin familie. Hvem var de og hva gjorde de? Det er ganske vanlig å få aha-opplevelser. Når du finner ut noe om tidligere slektninger ser du at forfedrene har preget deg. Å, er det fra den jeg har den egenskapen, er en opplevelse mange får. Mange liker å finne ut hvem de er i slekt med utover de nærmeste. Det er spennende å prøve å finne gode historier. Det dreier seg ikke bare om navn og fødselsdatoer, men like mye om historier rundt. Jeg personlig fattet interesse for familiens forfedre ved en tilfeldighet i 1971, sier Stein til Lokalavisen. – I mangel av noe annet å gjøre en dag, grep jeg tak i familiens «huspostill». En dagbok og viktig historisk materiale som inneholdt nedtegnelser fra mange år tilbake. Det grep meg og jeg lot meg fascinere. Senere har jeg blant annet oppdaget at konas tipp-tipp oldefar var en beryktet sjørøverkaptein.

Når du begynner som slektsforsker

Det er viktig å samle informasjon fra de som enda husker, før det er for sent. Du må snakke med de levende. Og du starter «på hjemmebane». Noter alt du selv vet om forfedrene dine, og spør så alle i familien du tror kan sitte inne med opplysninger, om de har noe å tilføye. Husk at slektsforskning er mye mer enn bare å samle de aller mest nødvendige opplysningene. Eldre slektninger vil ofte kunne fortelle ting som gjør at du lærer forfedrene dine å kjenne som levende mennesker. Skriv ned alt, og husk å notere tid, sted og kilde. Dette er ofte et godt grunnlag å jobbe videre fra, særlig fordi mange av de offentlige kildene ikke er tilgjengelig for nålevende personer. Brev, dokumenter og bilder gir viktige opplysninger. Ta gjerne lydopptak og bilder selv. Ikke gi deg hvis du får nei – det er din egen slekt, og du har rett til å få vite hvor du kommer fra. Skriv opp historier, karakteristikker og replikker. Mange slektsforskere har angret for at de ikke spurte mer mens det ennå var noen som kunne svare.

God hjelp i enkle programmer

For å holde orden på informasjonen du samler, må du ganske snart skaffe deg et dataprogram. Disse finnes i mange varianter. Noen er til og med gratis. Foreningen hjelper deg med å velge og finne fram. Få alle opplysninger du finner på plass i programmet og la det hjelpe deg til å holde orden på materialet. Husk å loggføre det du gjør. Vær nøye med kildehenvisninger, og vurder kildene dine kritisk. Ikke alt er til å stole på! Sekundær- og tertiær­kilder må sjekkes mot primær­kilder. Det er forskjell på om informasjonen kommer fra en kirkebok, eller en tante i Amerika.

Bygdebøker er 
interessante kilder

Gårds- og slektshistoriene inngår i såkalte bygdebøker. I Stavanger finner du en av Norges største samlinger av bygdebøker, og foreningen DIS forteller deg hvordan du begynner. Her kan du slå opp på det stedet hvor du vet forfedrene dine bodde, og så følge slektslinjene ved å gå videre til andre gårder eller plasser hvor du får vite at slekten bakover har bodd. I enkelte deler av landet har det vært populært med såkalte ættebøker som deler av bygdebokverk. Der vil slektene bli sett mer i sammenheng, og du trenger ikke bla deg fra gård til gård for å sette opp anetavlen. Undersøk om det ikke også er skrevet en gårdshistorie for området. Der vil du ofte kunne få vite mer om forfedrene dine som mennesker.

Velkommen til arkivenes verden

Det er viktig å sjekke kildene godt, og heldigvis har vi I Norge mange gode offentlige kilder. Det omfatter for det første Riksarkivet, som ligger i Oslo. Dessuten har vi en rekke statsarkiv – i Oslo, Bergen, Hamar, Kongsberg, Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Tromsø. Statsarkivene har blant annet materiale fra lokaladministrasjonen og dekker de nærmeste fylkene i forhold til der de er plassert. Kirkebøkene er nå digitalt tilgjengelige på nett, sammen med skifteprotokoller, tingbøker og pantebøker. Lens- og amts-regnskapene er også nå tilgjengeliggjort på nett av Arkivverket.

Kirkebøkene er en god start

Kirkebøkene er den kilden de aller fleste begynner med, og det er ingen grunn til at du ikke skal gjøre det, du også. I kirkebøkene finner du kronologiske oversikter over døpte, konfirmerte, viede og gravlagte. Alle disse typene data er greie å få med, men for deg som fersk slektsforsker kan det passe å starte med å kombinere opplysningene fra dåp og vielse. For enkelt sagt er fremgangsmåten ved bruk av kirkebøkene denne: Du slår opp en dåp og finner fødsels- og dåps data for barnet, hva foreldrene heter, hvor de bodde og hvilket yrke faren hadde. Fadderne kan det også være nyttig å notere. De var ofte slektninger.

En fetter i Amerika?

Noen av dem som begynner med slektsforskning, har som siktemål å oppspore slektninger de har hørt om, men som ingen i familien har kontakt med lenger. Svært ofte fører sporene da til «Den nye verden» – gjerne til USA. Og også her er det arkiv­kilder å støtte seg til. Materiale om utvandringen finnes i statsarkivene, og Riksarkivet har mye på mikrokort fra forskjellige deler av landet. Om vi tar Stats­arkivet i Oslo, er det der oppbevart emigrantprotokoller med registre fra 1867 og fremover. Der får du blant annet vite hva emigrantene oppgav som bestemmelsessted. Når det gjelder leting i Amerika, har det mye for seg å kontakte en norsk-amerikansk institusjon som The Vesterheim ­Genealogical ­Center. – Vi i DIS Rogaland er også svært positive med å hjelpe medlemmer til å finne fram i den store jungelen av kilder, avslutter Stein Høiland og Oddvar Lilleaas.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no