ANNONSE

Kunstens verden

Francesco Guardi

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 21.11.2015

Bucintoro-festen i Venezia


Francesco Lazzaro Guardi (født 5. oktober 1712 i Venezia, død 1. januar 1793 samme sted) var en italiensk maler som ble særlig kjent for sine vedutamalerier (by/landskap) i rokokkostil. Giovanni Battista Tiepolo var gift med hans søster.

Francesco Guardi var sønn til den norditalienske barokk­maleren Domenico Guardi (1678 – 1716) fra Trentino. Selv ble han medlem av malerlauget i byen fra 1747. Også sønnen hans, Jacopo, lærde seg opp i malerfaget.

Fulgte i Canalettos spor

Frem til broren Antonio døde i 1760 arbeidet Francesco i familiens malerverksted, der også den yngre broren Nicolò var sysselsatt. Til å begynne med malte han først og fremst alterbilder. Som elev og etterfølgjar av Canaletto (forrige Lokalavisen) konsentrerte han seg, etter at læremesteren hadde forlatt byen, om vedutaer. Han valgte som oftest de samme motivene, fremfor alt venetianske utsikter som Canaletto hadde malt med stor suksess. Men Guardis bilder skiller seg fra maleriene av den eldre Canaletto gjennom livlige lys- og skyggeeffekter. Malerstilen er mye friere og mer impulsiv med til dels dristig penselføring – en stil som i bruken av lys og farge synes varsle om den senere impresjonistiske malerkunsten. Guardi la, i motsetning til Canaletto, større vekt på de dekorative effektene og var mindre nøyaktig med de topografiske gjen­givelsene.

Viktige vitnesbyrd

Francesco Guardi fikk oppdrag av private mesener og fra Venezia-republikken, for ­eksempel syklusen over de tolv festene – et verk som gikk til dogen ­Alvise IV Mocenigo. (Doge betyr overhode, anfører, hertug.) I 1782 dokumenterte Guardi pave­besøket til Pius VI i Venezia i fire store maleri. I anledning besøket til det russiske storfyrsteparet i byen, malte han festforestillingene som ble arrangert til ære for paret. Bilder som disse er i dag verdfulle kunsthistoriske vitnemål om liv og hverdag, men også om fester i Venezia på slutten av 1700-­tallet.

Etter Guardi finnes også en stor mengde av sjangermaleri, for eksempel et av møterommet til nonnene i San Zaccaria. Maleriet gir et livaktig og fargerikt bilde av moter og skikker til det venetianske aristokratiet.

Som lærer, så elev

Guardis bilder har en klar og harmonisk belysning og utmerker seg gjennom den stemningsfulle atmosfæren. Fargebruken hans er kraftigere og rikere enn den læreren hans benyttet, men mindre detaljert i selve streken. På tross av disse ulikhetene blir det fortsatt ofte påpekt at Guardis malerier ble skapt under stor innflytelse fra den berømte læremesteren Canaletto.

Neste gang: Annibale Carracci

Barokken er navnet både på en stilart og en epoke innen ­europeisk kunst, og regnes i hovedsak fra tidlig 1600-tall til 1750. Kunstretningen verdsatte dramatikk og detaljer, ­ornamentering og prakt, og fremtrådte innen de fleste kunstformene: Musikk, arkitektur, litteratur, maler- og billedhugger­kunst. Navnet er av senere dato og ble opprinnelig benyttet nedsettende – det antas å ha sin opprinnelse i det franske ord baroque, fra portugisisk barroco, som betyr en uregelmessig formet perle. I dag betyr barokk på fransk «overfylt, svulstig».

Eksempler på barokke bygninger er blant annet deler av ­Peterskirken i Roma, Slottet i Versailles, St. Paul’s Cathedral i London og Invalidedomen i Paris. 

Symbolikken i malerier og skulpturer var vesentlig forenklet, slik at alle kunne få utbytte av kunsten, ikke bare de lærde. Skulpturene fra barokken var fulle av bevegelse og muskelstyrke. Et eksempel på dette er Fontana di Trevi i Roma. Maleriet i barokken var i likhet med skulpturen ofte preget av dramatikk og komposisjonell overflod, men også mer dempede og inn­advendte uttrykk finnes. 

Berømte kunstmalere fra Barokken:

Italia: Caravaggio, Canaletto, Francesco Guardi, Annibale ­Carracci, Guercino, Pietro da Cortona, Giovanni Battista ­Tiepolo, Andrea Pozzo og Guido Reni.

Nederland: Frans Hals, Rembrandt, Jacob van Ruisdael, 
Jan Steen, Willem Kalf og Johannes Vermeer. 

Flandern: Peter Paul Rubens og Anthonis van Dyck.

Frankrike: Nicolas Poussin og Claude Lorrain.

Spania: Diego Velázquez, Francisco Zurbarán, Bartolomé ­Estabán Murillo, Jusepe de Ribera og Francisco de Goya.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no