ANNONSE

REISE

På skinner i Myanmar

Tekst og foto: Axel Munthe-Kaas Hærland


Publisert: 21.11.2015

BEHAGELIG: Til tross for den evinnelige humpingen og skranglingen fra vognleddene, er en reise på ­Myanmars tog stort sett behagelig, selv på de billigere klassene. 


En togreise i Myanmar er ikke bare transport. Det er reise på gamlemåten: skranglete, treg, røff, støvete og helt uforglemmelig.

Jeg hadde lest på forhånd at togturer i Myanmar kan være humpete. Beskrivelsene gikk fra «lett ubehag» til «horisontal berg-og-dalbane» og «en kiropraktors verste mareritt». Og så var det denne «lette fra setet» påstanden. På grunn av uvanlig smale skinner, hevdet flere, kunne bevegelsene i toget til tider bli så kraftige at passasjerer fysisk forlot setet. Overdrivelser, tenkte jeg. Helt sikkert.

Det var da jeg traff taket i sove­kupeen for tredje gang at det slo meg: Togene i Myanmar er på mange måter representative for landet de tøffer gjennom. ­Eldgamle, værbitte, fulle av lyder, mennesker, farger og lukter. Men på en eller annen måte, til tross for alskens mekaniske problemer, går det fremover.

Jeg så ut av vinduet, på fjerne bål i natten, på konturer av landsbyer, pagoder og skikkelser langs skinnegangene. Med tunge øyelokk og viten om at mange turister foretar samme reise på under en time, tusenvis av meter over bakken, bredte en varm følelse seg i mageregionen. Ja – baken var kanskje støl og nakken stiv som en planke. Men ingenting kunne ha vært bedre.

Nye tider

Store forandringer har skjedd i Myanmar de siste årene. Siden militærregimet frigjorde Aung San Suu Kyi fra husarresten, løsnet opp landegrensene og skiftet ut uniformene med skreddersydde dresser, har store deler av landets kultur og økonomi blitt snudd på hodet. I Yangon ser man heisekraner i alle retninger, kunstnere drikker cocktails på trendy rockebarer og neonpyntede busser suser gjennom landet på nylagte motorveier. På under fem år har Myanmar gått fra å være et land som bare et knippe Indiana Jones-typer besøkte, til et av verdens hotteste reisemål. Som en student fortalte meg i Yangon – dette er en ny tid.

Myanmars togsystem er derimot lite berørt av disse endringene. Siden britene la ned de første skinnegangene på slutten av 1800-tallet, har oppgraderingene skjedd i sneglefart. Og selv om store utvidelser nå er planlagt (blant annet en linje fra Lashio til Kina) forblir en tur på Myanmars tog en av de beste og mest sosiale måtene å komme tett innpå folk og kultur på.

Eventyrfølelsen

Jeg begynner reisen min i Yangon, landets største by og startpunktet for en 17 timer lang overfart mot Mandalay i nord. Allerede på stasjonen kommer den kilende eventyrfølelsen i mellomgulvet: uforståelige, sprakete stemmer siver ut av høyttaleranlegget, en tjenestemann slumrer på en bambusmatte, mens småbarn løper fram og tilbake med vifter til salgs.

Sovekupeen min er derimot ikke mye å skrive hjem om. Jeg hadde sett for meg en litt nedgradert versjon av Orientekspressen, men virkeligheten er langt mer spartansk. To steinharde madrasser, en vifte i taket og et tykt lag med støv som snart dekker begge fotsåler.

Tilfeldige møter

Landskapet endrer seg langsomt: fra storbyenes forsteder til landsbyer, industriområder og rismarker. Langsomt er ingen overdrivelse – med en gjennomsnittsfart på 24 kilometer i timen er togene uten tvil den tregeste måten å forflytte seg i Myanmar.

Men så er det noe med vognenes bevegelser som skaper gjengklang i kroppens naturlige rytme. Og selv om grupper av vinkende småbarn lett tar oss igjen på tregere partier, kjennes tempoet helt riktig. Hva gjør vel noen timers forsinkelse, når man har en utsikt som denne?

Jeg beveger meg til middagsvognen for en kald øl, alltid med et fast grep om en seterygg eller bagasjehylle. Eneste turisten i denne delen av toget, virker det som. Mye nysgjerrighet, mange smil underveis, mange spørsmål. Jeg spiser alene, litt utilpass etter all oppmerksomheten, og gjemmer meg bort med en bok. Plutselig setter en spinkel mann seg ned på andre siden av bordet og stirrer på meg med store, vennlige øyne.

– Min-ga-la-ba, sier han og strekker ut hånden. – Welcome to Myanmar.

Engelsken slutter der, men gjennom tegninger på servietter og klønete håndbevegelser blir vi sakte kjent med hverandre. Theingi kommer fra en liten landsby i nord og jobber som kjøkkenhjelp på linjen mellom de to storbyene. Kone i Mandalay, en sønn på tre år og en nyfødt datter han ser altfor lite. Jeg forteller om Norge. Vi ler, deler en pils og prøver så godt vi kan. Så plutselig, med et smil og et håndtrykk, er han borte.

Tidlig morgen

Etter 17 lange og humpete timer ankommer toget i Mandalay, landets nest største by og ­religiøse hovedstad. Vi ruller sakte gjennom forstedene, mellom vaklende bambushytter og søppelfylte grøfter, langs gylne pagoder som glitrer i morgensolen. Klokka har så vidt slått fem, men stasjonen yrer allerede av aktivitet. På alle seter, langs perronggulvet og lent opp mot hver søyle sitter grupper med søvnige mennesker. Skabbete hunder tasser fram og tilbake på jakt etter matrester, mens perrong­arbeiderne spytter betelrøde klyser langs skinnegangen.

Den lange turen kjennes i korsryggen når jeg stiger av toget. Og selv om det føles godt å endelig sette føttene på fast grunn, er reisen langt fra over. Mandalay er startpunktet for noen av landets vakreste tog­turer, fra Lashio i nord til det mytiske tempelkomplekset Bagan i vest. Få land i verden utvikler seg så fort som Myanmar, og det er bare et tidsspørsmål før endringene omfatter jernbanen. Opplev den nå, i all sin ­skranglete, romantiske herlighet. Før det er for sent.

Togreise 
i Myanmar

• Kjøp av billetter: Tog-nettverket i Myanmar er statlig drevet, og det er ingen mulighet for å kjøpe billetter via reisebyrå eller ­internett. For å kjøpe billett må man dukke opp på tog­stasjonen i egen person, med pass, kontanter og godt med tålmodighet. Ønsker man sovekupé, er det viktig å kjøpe god tid i forveien – tre dager eller mer. Før i tiden kunne turister kun betale med plettfrie amerikanske dollarsedler, men nylig har regelen blitt strøket. Nå kan turister, som lokalbefolkning, kjøpe billetter med den lokale valutaen Kyat, som på grunn av nye minibanker over store deler av landet gjør prosessen langt enklere og billigere.

• Mer informasjon: For priser, klasser, oppdaterte reisetider, ulike ruter og alt annet om togreise i Myanmar, besøk den fantastiske nettsiden The Man in Seat 61: www.seat61.com/Burma.htm
• Sesong: Den mest behagelige tiden å besøke Myanmar på er fra november til februar, med en gjennomsnittstemperatur på rundt 30 grader. Landet kan bli uutholdelig varmt og fuktig ­mellom februar og juni, før monsunen gjør livet både ubehagelig og søkkvått til oktober.

• Visum: Mange spår en snarlig Visa-on-arrival-løsning for turister ved landets to internasjonale flyplasser, men foreløpig er alle besøkende til Myanmar nødt til å ordne formalitetene på forhånd. For nordmenn kan dette gjøres på nett www.evisa.moip.gov.mm/ , via ambassaden i London (akkreditert til Norge) eller som mange velger – i Bangkok. Kontaktinformasjon, ­Myanmars ambassade i Bangkok: 132 Sathorn Nua Road, Bangkok 10500, Tel: (+66) (0)2 234 4698
Epost: Myanmar@cbn.net.id 
Web: www.myanmarembassybkk.com
• Valuta: Både Yangon og Mandalay har nå fungerende minibanker strødd rundt de største turistområdene, og mye kan betales med den lokale valutaen Kyat.


Tre uforglem­melige tog­reiser i ­Myanmar

1. Yangon til Mandalay: Denne ruten tar deg i en rett linje mellom landets to største byer – 17 timer gjennom et paddeflatt og variert landskap. Helt klart landets mest trafikkerte linje, med tre daglige avganger.

2. Mandalay til Lashio: En av de mest pittoreske togturene i landet, som blant annet krysser den berømte Gotheik-viadukten. Et godt avbrekk fra den hektiske storbyen.

3. Inle Lake til Aung Ban: Den nest mest populære togturen i Myanmar, fra den majestetiske Inle-innsjøen til markeds-byen Aung Ban.


Pakkeliste for togreisen

1. En god porsjon tålmodighet.

2. Toalettpapir. En liten flaske hånddesinfeksjonsmiddel kommer også godt med.

3. Ørepropper. Det mekaniske spetakkelet på tog i Myanmar kan være øredøvende om du ligger i nærheten av vognleddene.

4. En god pute eller to. Kroppen din vil takke deg i etterkant.

5. Familiebilder. Å vise fram familiebilder er en god måte å bryte språkbarrieren og komme i kontakt med lokalbefolkningen på.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no