ANNONSE

KULTUR

En pilegrimsberetning

Tekst: Kåre Bø

Inge Bruland: I Sigurd Jorsalfars fotspor. En pilegrimsberetning.

311 sider, 140 helsides fargefoto.


Publisert: 05.12.2015

Bokens tittel kan gi inntrykk av at dette er historien om Sigurd Jorsalfar og hans reise til Jerusalem i 1108. Det er det også, men det er 
mye mer.

Det er norsk og europeisk middelalderhistorie og kirkehistorie, f.eks. historien om finansieringen av Stavangerkatedralen. Den 38 år gamle kong Sigurd ville skilles fra sin dronning Malmfrid og gifte seg med den unge Cecilia. Biskopen i Bergen nektet å bryte loven og kirkens moral, men biskop Reinald i Stavanger lot seg presse, men bare dersom kongen ga store pengegaver til kirken for slik å bøta til Gud og meg.

Det er religionshistorie. Forfatteren er teolog og prest og har inngående kjennskap til Israel etter mange besøk gjennom et helt liv. Han har personlige kontakter i mange kretser og gir oss innside­skildringer. Vi får historien til ­jødene, de kristne i ­Palestina, den gresk ortodokse kirke, samaritanene. Og bibelhistorien blir levende­gjort i fotografier og beskrivelse av de bibelske hendelser og møter med moderne mennesker i Nasaret, Betlehem og ved Gennesaretsjøen.

Det er midtøstenhistorie, vi får innsikt i bakgrunnen til konflikter som har preget verdenspolitikken de siste hundre år.

Det er reiseskildring. Enten du skal ut på pilegrimsferd til Spania, Portugal eller Israel, eller plan­legger en alminnelig turistreise til de samme steder, er denne boken den beste forberedelse.

Inge Bruland er presten «Med fotballsko under prestekjolen» (bokutgivelse 2012). Freske fraspark og dristighet preger ikke bare fotballspilleren i Jarl, Skeid og Sandskameratene, men også hans måte å nærme seg sine medmennesker på. Dette, kombinert med hans interesse for å bli kjent med folk har gitt ham innpass hvor de fleste andre står utenfor. Og det har gitt ham tillatelse til å fotografere hvor det er strengt foto­forbud. Men det har også brakt ham opp i farlige situasjoner. Kostelig er historien om ­møtet med den storvokste tidligere greske politimannen, nå munken Theophanes i Mar Saba klosteret i Judaørkenen. Stien dit er smal og går i en bratt fjellside hvor det er flere hundre meter ned til bunnen av en smal dal. Klosteret ligger i denne fjellsiden. I en tid da fotomotiv analogt ble festet til en filmrull, trodde Theophanes at han var blitt fotografert, tok tak i forfatteren og fotografen og truet med å kaste ham utfor stupet hvis han ikke fikk filmen med hele dagens arbeid festet til pigmentet. Den andre ytterlighet er beduinpiken som fyller vann fra en bekk i store plastkanner over eselets rygg.

Inge Bruland er også pilegrim. I forordet til boken forklarer han hva det betyr. Han bryter opp fra det trygge, kjente, og begir seg på reise til det ukjente, blir en fremmed. Men pilegrimen reiser med et åpent sinn, beredt til ny erkjennelse i møte med andre, en grenseløs vilje til å forstå den andre, til ikke lengre å være den fremmede. Pilegrimen forvandles fra den fremmede til den som har gjort seg kjent med, som har latt seg kjenne.

Pilegrimsmotivet står i skarp kontrast til bokens andre tema: Korsfareren.

Korsfareren reiser ikke ut for å gjøre seg kjent med den andre. Korsfareren forblir den fremmede, den andre skal ikke forstås, men fordrives. Han kommer ikke hjem med ny erkjennelse, men som helt, styrket i sin tro, eller som død.

Også i religionenes og menneskenes historie er disse to anti­podene hovedmotiver.

Den ene med en vilje til erkjennelse, en åpning mot den andre som innebærer mulighet for å lære noe.

Den andre med kamp for den rette tro, vilje til å fordrive den vantro, utrydde ikke bare den vrange lære, men i verste fall ­drepe den som tror annerledes.

Disse to typene fantes på Sigurd Jorsalfares, korsfarerens tid og de finnes i dag. Også i dag drar unge ut for å fordrive, for å drepe de vantro, også i dag bygges murer for å holde de andre ute.

Inge Bruland er pilegrimen som reiser i korsfarerens fotefar, ikke for å fortolke korsfareren i pilegrimens ånd, det lar seg knapt gjøre. I stedet drar han hvor korsfareren dro med våpen og kampånd heller med pilegrimens vilje til å risikere å bli forandret, risikere at sannheter faller, at det underlige og sære kan bli begripelig, ja kanskje vise seg å være klokskap. Kontrasten mellom disse to gir bokens fortellinger og fotografier spenning og perspektiv.

Den 18 år gamle Sigurd I ­Magnusson, Norges konge fra 1103, reiste for 900 år siden, i 1108 ut fra Hordaland med 60 vikingskip og minst 6000 mann. Han svarte på oppfordringen fra pave Urban II om å befri det hellige land, Spania og Portugal fra muslimene. Sikkert var det også at deltakelse i dette første av korstogene ville vinne ham «fægring stor».

Da han var 22 år og teologi­student, reiste Inge Bruland til det hellige land, like etter 6-dagers krigen i 1967. Han ville se de hellige steder og han ville være med på oppbyggingen av den israelske idealstat og meldte seg som frivillig i en kibbutz i Galilea. Det ble starten på en 50 år lang kjærlighet til det hellige land og dette landets mange folkeslag og religiøse tradisjoner. Gjennom årene er det blitt mange og lange opphold i Israel og Palestina, ja i hele Midt­østen. Han har utviklet sin foto- og fortellerkunst, også oss til glede i flere fotobøker, f.eks. Det hellige land og Kameraopplevelser.

Rett nok kan han med sine lange telelinser og tidens beste fotoutstyr ubemerket på god avstand fange inn en autentisk stemning av situasjoner og personer. Men når han griper til sin penn er han ikke betrakteren på god avstand. Han har en enestående evne til å få kontakt, til å vinne folks tillit og bli invitert til hverdag og fest. I løpet av disse årene er det blitt mange enestående fotografier, mange møter og anekdoter. Og vi lesere og betraktere av enestående fotografier blir invitert med, til påskefest blant samaritanere, til sionister og opposisjonelle israelere, til beduintelt og palestinske flyktningeleire.

Med vitenskapelig grundighet har han studert alle tilgjengelige kilder om kong Sigurds reise, ikke bare norrøne som f.eks. Morkinskinna, Tore Munk og Heimskringla, men også Fulcher fra Chartres og andre. Vi følger Sigurd til Valland og Jakobsland, til Sintra og Lisboa, til de steder hvor han kjempet og seiret. Men bokens viktigste tema er møtet med dagens mennesker, hele skalaen av menneskelig hudfarge, et vidt spekter av religiøs tro som har sitt brennpunkt i denne regionen, fortsatt levende religiøse ritualer og tradisjoner med årtusenlang historie. Vi får personlige møter med andre pilegrimer, som den skotske presten Patrick Keegans fra Lockerbie, med den samaritanske øverstepresten Yosef og mange andre.

Ikke minst får vi 140 av Inge Brulands beste fotografier i stort format 23 x 25 cm, person­portretter, patriarker, hengivne troende ved klagemuren, ved Lasarus grav på Oljeberget, dåp i Jordanelven, landskaper og arkitektur. Boken er også en kunstbok, med beskrivelse og fotografier av mange århundrers kirkekunst langs hele ruten.

Boken tar oss med på en reise gjennom vår sivilisasjons mest historiemettede strøk. Her flettes de sammen, de politiske, religiøse og kunstneriske tråder i en spennende vev gjennom tusen år over 310 sider. Og du frydes like mye over teksten som over fotografiene.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no