ANNONSE

Kunstens verden

Annibale Carracci

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 05.12.2015

Domine, quo vadis? – 1602, National Gallery, London


Annibale Carracci 
(født 3. november 1560 
i Bologna, død 15. juli 1609 i Roma) var en 
høyst anerkjent italiensk maler og grafiker under barokken. 1600-tallskritikeren Giovanni Bellori hyllet Carracci som selve personifiseringen av den romerske barokken.

På begynnelsen av 1580-tallet startet Annibales bror ­Agostino Carracci og fetter Ludovico Carracci et maler­akademi i Bologna, Accademia dei ­Desiderosi (i betydningen «ønske om berømmelse og lærdom»), som senere ble kalt Accademia degli Incamminati (Akademiet for de fremadstormende) – og til slutt Skolen for de eklektiske (utvelgende, prøvende).

Gruppearbeid

Det er vanskelig å skille ­Carracci-guttenes individuelle bidrag på mange av deres tidlige verk, så som freskene i Palazzo Fava i Bologna (ca. 1583 – 84). De arbeidet sammen i Bologna frem til 1595, da Annibale, som var mest kjent, ble kalt til Roma av kardinal Odoardo Cardinal Farnese for å dekorere galleriet i Palazzo Farnese.

Fresker i taket

Annibales første jobb i Palazzo Farnese var et lite rom som het Camerino. I 1595–97 malte han her historier om Herkules, som passet bra siden rommet også huset en gresk-romersk skulptur av ham. Senere i 1597 ledet han en gruppe malere som ­malte fresker (maling på våt mur) i taket i den store salongen med temaet The Loves of the Gods. Selv om taket er svært detaljert og samspiller med illusjonistiske elementer, er det rammet inn i en stram renessansedekor, inspirert av blant andre Michelangelos sixtinske kapell og freskene i Villa Farnesina. Annibale Carraccis arbeider her inspirerte den senere strømmen av illusjonisme i barokken, ved blant andre ­Pietro da Cortona, Giovanni Lanfranco og senere Andrea Pozzo og Giovanni Battista Gaulli.

Gjennom 1800- og 1900-tallet ble taket i Farnese-palasset ­regnet blant de mest innflytelses­rike mesterverkene innen freske­maling. Det ble ikke bare sett på som en lærebok innen heltefigurer, men også som en modell for maleteknikk. Annibale lagde hundrevis av forarbeider før han malte taket.

Domine, quo vadis?

Kristus bar på sitt kors da han i en åpenbaring viste seg for Peter ved Via Appia. Peter, som var på flukt fra byen, spurte «Domine, quo vadis?», «Herre, hvor er du på vei?». Kristus svarte at han var på vei til Roma for å la seg korsfeste enda en gang. Da gikk det opp for Peter hva Kristus mente, og han vendte tilbake til Roma for å lide sitt martyrium.

Annibale Carracci viste stor følsomhet for detaljer i maleriet, særlig for landskapet. Den harmoniske komposisjonen og vakre person­skildringen minner om Rafaels og ­Michelangelos maleri, hvilket tyder på at kunstneren ønsket å føre en klassisk manér tilbake til det tidlige 1600-tallets Roma. ­Carraccis stil karakteriseres av naturalisme, men framfor alt av klassisisme. Han iakttok den menneskelige anatomiens oppbygning, men la til dette visse idealiserende drag.

Hans presisjon i gestikuleringene har påvirket Nicolas ­Poussin og med ham hele formspråket med gestikulering innen malerkunsten.

Landskap og karikaturer

Annibale Carracci var en av de første italienske malerne som lot landskapet spille en viktigere rolle enn personene på bildet, slik som i hans mesterverk Flukten fra Egypt. Denne sjangeren ble også fulgt opp av hans favorittelev Domenichino og Claude Lorrain.

Annibales kunst hadde også en mindre formell side, som kommer frem i hans tidlige verk og hans karikaturer. ­Annibale tilskrives ofte æren for å ha oppfunnet denne kunstformen. ­Eksempler på dette er Slakter­butikken (1580) og Bønne­spiseren (1590).

Det romerske tempelet med hull i taket

Carracci-brødrene jobbet ofte sammen. Agostino assisterte Annibale i Farnese-galleriet fra 1597 til 1600, men han jobbet mer som lærer og gravør. Hans systematiske anatomiske studier ble gravert etter hans død, og ble brukt i nesten to århundrer i undervisningssammenheng.

Etter 1606 ble Annibale overmannet av tungsindighet og ga opp malingen nesten fullstendig. I tråd med hans ønske ble han begravd nær Rafael, i ­Pantheon i Roma.

Neste gang: Guercino

Barokken er navnet både på en stilart og en epoke innen ­europeisk kunst, og regnes i hovedsak fra tidlig 1600-tall til 1750. Kunstretningen verdsatte dramatikk og detaljer, ­ornamentering og prakt, og fremtrådte innen de fleste kunstformene: Musikk, arkitektur, litteratur, maler- og billedhugger­kunst. Navnet er av senere dato og ble opprinnelig benyttet nedsettende – det antas å ha sin opprinnelse i det franske ord baroque, fra portugisisk barroco, som betyr en uregelmessig formet perle. I dag betyr barokk på fransk «overfylt, svulstig».

Eksempler på barokke bygninger er blant annet deler av ­Peterskirken i Roma, Slottet i Versailles, St. Paul’s Cathedral i London og Invalidedomen i Paris. 

Symbolikken i malerier og skulpturer var vesentlig forenklet, slik at alle kunne få utbytte av kunsten, ikke bare de lærde. Skulpturene fra barokken var fulle av bevegelse og muskelstyrke. Et eksempel på dette er Fontana di Trevi i Roma. Maleriet i barokken var i likhet med skulpturen ofte preget av dramatikk og komposisjonell overflod, men også mer dempede og inn­advendte uttrykk finnes. 

Berømte kunstmalere fra Barokken:

Italia: Caravaggio, Canaletto, Francesco Guardi, Annibale ­Carracci, Guercino, Pietro da Cortona, Giovanni Battista ­Tiepolo, Andrea Pozzo og Guido Reni.

Nederland: Frans Hals, Rembrandt, Jacob van Ruisdael, 
Jan Steen, Willem Kalf og Johannes Vermeer. 

Flandern: Peter Paul Rubens og Anthonis van Dyck.

Frankrike: Nicolas Poussin og Claude Lorrain.

Spania: Diego Velázquez, Francisco Zurbarán, Bartolomé ­Estabán Murillo, Jusepe de Ribera og Francisco de Goya.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no