ANNONSE

SPORT & FRITID

En hobby det svinger av

Tekst: Siri Marte Kværnes 

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix


Publisert: 09.01.2016

STILIG: Lerke Brøvig (foran) og Kaja Løken har vokst opp med telemarkkjøring. 
Svingene sitter som de skal.


Med løs hæl og stilfulle svinger suser landets telemarkkjørere ned bakker og fjell.

Telemarkkjørerne er som to små prikker der oppe i bakken. Men sving for sving kommer de nærmere, og snart suser Kaja Løken (11) og Lerke Brøvig (10) forbi i fin stil. De unge skientusiastene bruker mye av vinteren i snødekte bakker og skiparker. Det har de allerede gjort i seks-sju sesonger.

– Foreldrene våre kjører telemark, så det var litt en selvfølge at vi skulle begynne også. Men jeg hadde ikke drevet med det hvis det ikke var gøy. Sånn er det vel med alle hobbyer, sier Kaja.

Tidlig skisport

Morgedal i Telemark har fått tilnavnet «den moderne ski­sportens vugge». Ifølge Ski­museet i Oslo er det flere steder som kunne fortjent denne tittelen. Men at telemarkingene med morgedøl Sondre Norheim (1825-1897) i spissen var ski­pionerer, er det liten tvil om.

I 1868 fikk Norheim nasjonal oppmerksomhet da han vant et skirenn i Kristiania. Etter konkurransen skal flere telemarkinger ha blitt igjen for å lære byborgerne blant annet telemark­svinger, som kjøres med løse hæler, svikt i knærne og den ytre skien plassert foran den ­indre.

Ordet slalåm stammer også fra Telemark. Slalåm var et bakkerenn med innlagte svinger, hopp og lignende, men øvelsen ble borte mot slutten av 1800-tallet. Da alpin skisport slo igjennom i alpelandene tidlig på 1900-tallet, var slalåm blant disiplinene. Men i den moderne utgaven var det staur til porter, og hælen var ikke ­lenger løs.

For de få

Telemarkkjørere er ikke noe uvanlig syn i alpinbakker og fjellheimer. Men det er en liten sport. Drøyt 3 prosent av nordmenn over 15 år kjører telemark, og hobbyen er manns­dominert, ifølge en studie fra Norges idrettshøgskole (2012). Til sammen­ligning kjører nesten 14 prosent alpint.

Driftssjef Jan Linstad i Trysil forteller at skianlegget har merket en nedgang blant telemarkkjørere de siste ti åra. I Hemsedal, som i likhet med Trysil drives av SkiStar, er interessen noe større, men likevel veldig begrenset, forteller han.

– I enkelte miljøer – som student­miljøer og på folkehøgskoler – er telemark fremdeles populært. Også blant mange frikjørere. Og de som er ihuga telemark­kjørerne, tror jeg vil holde seg til det, sier Linstad.

Telemarkansvarlig Morten V. Eriksen i Bækkelagets Sportsklub (BSK) mener sports­butikkene må ta sin del av skylda for at ­interessen ikke er større.

– Kjedene er ikke så interessert i å ta inn telemarkutstyr, og du finner aldri en telemarkspakke for barn. Da blir det litt tungt å drive rekruttering, sier han.

Men det finnes utstyr også for de minste. Og da BSK arrangerte NM i telemark i vinter, var Lerke og Kaja blant dem som sto på startstreken for BSK.

Til tross for at telemark er «vår» sport, er det i Mellom-Europa man i dag finner de store telemarkfestivalene som samler over 1000 telemarkkjørere.

Stødig utstyr

Mye har skjedd med ski, sko og bindinger siden morgedals­karene lekte seg i snøen på 1800-­tallet. Også de siste tiårene har skiutstyret forandret seg mye.

– De første telemarkskiene jeg kjøpte på 80-tallet, var tynne som fjellski. Og jeg hadde slike bindinger, sier Eriksen og viser fram noen enkle tåbindinger der du spenner fast skotuppen ved å klemme en bøyle over såle­kanten.

Beksømstøvler i skinn var det vanlige fottøyet på 1980-tallet. De første telemarkskoene i plast ble lansert i 1992. I dag blir de fleste telemarksvinger satt ved hjelp av plastsko i stødigere bindinger på bredere ski.

Det finnes utstyr tilpasset ulike formål. For eksempel setter toppturentusiaster gjerne pris på lett utstyr med ekstra brede ski som flyter godt på løssnøen, og bindinger som er tilpasset trasking i motbakker.

Selv om Kaja og Lerke liker å ha en hobby som ikke «alle andre» driver med, synes de at flere bør prøve telemark. Men hva skal til for å bli god?

– Du trenger god balanse. Og så er det viktig å ha det gøy! sier Lerke.

Kaja er enig og legger til:

– Du må prøve mye – og ikke gi opp selv om svingene ikke ­sitter med en gang.

Tips til utstyret

De fleste klarer seg med ett sett ski og støvler, forteller Morten V. Eriksen i Bækkelagets Sportsklub. For å få mer ut av turene, er det likevel noen som har egne bakkeski med litt tyngde og godt kantgrep, og et annet skipar med god bredde og myk fleks som kan flyte i løssnøen.

Løssnøskien brukes også når man skal gå topptur med feller, så de bør være så lette som mulig. Passende skilengde er din egen kroppshøyde pluss opptil 10 centimeter.

– Det er viktig å ikke overfokusere på masse utstyr. Man bestemmer selv hvor avansert man ønsker å være, sier Eriksen.

Støvlene skal gjerne være stive. For topptur må de ha gå-­funksjon som gjør at man kan bøye ankelen når man går opp­over, men låse den når man kjører telemark nedover.

Det er bra med stødige og stabile bindinger. For topptur bør også bindingene ha en gå-funksjon for behagelig gange med feller.

Teleskopstaver gjør at du kan gå med litt lange staver på turen oppover, og korte dem ned for kjøring nedover fjellet. Du kan også bruke dem i alpinbakken.

På topptur er det normalt skredutstyr som gjelder: spade, søke­stang og sender/mottaker. Men husk å trene litt på bruk av utstyret!


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no