ANNONSE

KULTUR

Frieri før og nå

Tekst: Kjersti Busterud


Publisert: 23.01.2016

GAMMELDAGS: Denne britiske tegningen fra 1889 viser hvordan en ung mann kan be om en kvinnes hånd. I Norge er denne skikken av nyere dato. (Foto: Mary Evans Picture / NTB scanpix)


Jula er blitt en høytid for frierier. Men i motsetning til hva mange tror, er skikken med å gå ned på kne av nyere dato.

– Mange bruker jula som en ­anledning til å fri, sier Audun Kjus, som sitter på en god bunke frierhistorier fra det norske folk. Kjus er seksjonsleder for Norsk etnologisk gransking, som dokumenterer kulturhistorien ved å sende ut spørreskjemaer om ­ulike emner. I desember i fjor sendte de ut et spørreskjema som etterlyste folks frier­historier. Noen av ­svarene var over­raskende.

– Jeg hadde ikke tenkt på at jula var en høytid for frierier. Folk lar seg kanskje inspirere av den hyggelige julestemningen. Mest overrasket ble jeg over at en del faktisk la frieriet til selve julemiddagen, sier han.

– I tillegg er selvfølgelig ­sekundet da klokka slår tolv på nyttårsaften en anledning en del benytter seg av, legger han til.

Velregissert frieri

Målet med Norsk etnologisk gransknings spørreskjemaer er ikke å lage representativ statistikk, men å samle inn et mangfold av historier og erfaringer. Summen av enkelthistorier kan imidlertid gi en antydning om hvilke frierskikker som råder i dag.

– Jeg har en skikk-og-bruk-bok fra 1960-tallet her, hvor det står: «I dag er det vel nesten ­ingen som kan si hvilken dag de ble fridd til». Det synes jeg er interessant, ut fra vårt materiale ser det ut til at mange i dag tvert imot gjør mye ut av selve frieriet, sier han.

Kjus kaller trenden «­amerikanske tilstander».

– På 2000-tallet ble det et oppsving for store og påkostede ­brylluper med mange gjester. Det ser ut til at frieriet samtidig har fått mer plass, sier han, og under­streker at det er et stort spekter av frierhistorier i materialet.

– Noen vil ha et hverdagslig frieri, og kan ikke tenke seg noe mer idiotisk enn en mann som går ned på kne. Andre synes det er romantisk. Skal man fri, ­gjelder det å kjenne sitt publikum, sier han.

Akkurat skikken med å gå ned på kne er noe han har stusset over – det er nemlig slett ingen gammel norsk tradisjon.

– Unge i dag sier gjerne at de synes det er romantisk å bli fridd til på gammeldags vis. Men ­verken foreldrene eller beste­foreldrene deres gikk sannsynligvis ned på kne da de fridde. Det var heller ikke en del av friertradisjonene på den norske landsbygda lenger tilbake i tid, sier han, og mener den knelende mannen i stedet er en klisjé hentet fra film og teater.

Romantisk overraskelse

Kjus forteller at mange i forkant av frieriet er blitt enige om å gifte seg – det er bare når, hvor og hvordan selve frieriet kommer, som blir en overraskelse.

Overraskelsen kan anta mange former, Kjus forteller blant annet om det han kaller «det innpakkede frieriet», som for eksempel kan komme i form av en gave under treet. Enkelte går enda lenger.

– Ei i materialet lot seg pakke inn i en pappeske som ble levert på mannens jobb, forteller han. Og er samtidig inne på et annet tema – nemlig kvinnelig frieri.

– Det var overraskende mange kvinner som hadde fridd på skuddårsdagen, sier han. Flertallet overlater likevel frieriet til mannen.

– I dag vil nok mange si at en dame like gjerne kan fri. Men legge til at «men jeg vil helst at mannen gjør det».

En gammeldags frierskikk som enkelte har tatt opp igjen, har lange tradisjoner i Norge, nemlig å be faren om datterens hånd.

– Dette var vanlig fram til begynnelsen av 1900-tallet, og det ser ut som enkelte i generasjonen født på 1980-tallet har tatt dette opp igjen, sier han.

Fars samtykke

I ekteskapsloven fra 1589 het det at ingen måtte forlove seg eller gifte seg uten foreldrenes samtykke. Først i 1863 ble regelen endret.

– Før den tid måtte gutten gå til jentas far og spørre. Ofte hadde han med en person som kunne tale hans sak. Det var gjerne mye forhandlinger fram og tilbake – for å kunne stifte sin egen familie måtte man nemlig ha både en sikker inntekt og et sted å bo, forteller førstekonservator ved Norsk Folkemuseum, Kari Telste. Hun har skrevet doktorgrad om brutte ekteskapsløfter i perioden 1700-1900.

Før gutten kom så langt som å spørre faren, måtte imidlertid jenta fris til.

– Det var ikke slik som i dag at man spurte direkte. Paret kommuniserte i stedet gjennom gaver. Det var gjerne ting man hadde laget selv. På Norsk Folke­museum har vi for eksempel et skrin hvor gutten har skrevet litt om kjærlighet langs kanten, forteller hun.

Også jenta kom med gaver til gutten, for eksempel votter eller strømpebånd hun hadde strikket eller vevd.

– Når det ble mye gaver fram og tilbake kunne man være temmelig sikker på at det gikk mot ekteskap, sier hun. Helt sikker kunne man imidlertid ikke være.

– Jeg har studert brutte ekteskapsløfter – det hendte gutten trakk seg ut, på tross av at han hadde gitt gaver og jenta var gravid, sier hun.

Også i Kjus sitt materiale melder folk om ulykkelige frier­erfaringer.

– Det var noen som hadde fridd og fått «nei».

Kyllingleverparfait med sprø toast, stekt sopp og småsalat

Ingredienser (10 forretter/smørbrød)

500 g kyllinglever

300 g kokt smør

4 egg

100 g sjalottløk

1 eple

0,5 ts malt allehånde

1 dl konjakk (eller calvados, armagnac, eplejuice, hvitvin, madeira)

1 ss salt

1 ts grovmalt svart pepper

syltet gulrot

50 g sukker

20 g salt

1 dl eple- eller hvitvinseddik

2 dl vann

200 g gulrotbiter

100 g agurk, små til sylting (kan sløyfes)

1 gul løk

2 fedd hvitløk

2 laurbærblader

1 ts hel pepper

1 ss hele sennepsfrø

200 g hestesopp/sjampinjong

2 ss smør og litt salt til stekingen

diverse fin og god salat

3 ss olivenolje

1 ss sitron

passe pepper og salt


Fremgangsmåte

Kyllingleverparfait: 

1) Legg kyllingleveren i en bolle og skyll den i kaldt vann i 1 minutt. Fjern det som er av lange sener/hinner med hendene eller en saks. Hell leveren over i en sil. 

2) Kok opp smøret i en liten kjele. 

3) Skrell løken og skjær den i skiver som freses gylne i litt smør. Tilsett eplebiter uten skall. Fres dette sammen i 1 minutt, og hell over konjakken. Kok inn til det meste av væsken er fordampet. 

4) Hell den silte leveren, salt, pepper, allehånde og løk-/epleblandingen i en blender. Kjør sammen til en masse, spe inn det smeltede smøret, deretter eggene ett etter ett mens blenderen går. Hell massen i en smurt liten brødform med matpapir i bunnen. (Eller du kan bruke «crème brulée»-cocottene hvis du vil servere fra disse. Da dropper du bakepapir i bunnen, siden man ikke skal velte parfaiten ut etterpå.) Bak brødformen i ovn på 150 grader til kjernetempen er 75 grader. Det tar cirka 25-30 minutter. La formen avkjøles til romtemperatur før du løsner kantene og velter parfaiten ut på matpapir på en fjøl.


Syltede grønnsaker: 

Skyll agurken og skrell gulrøttene. Del gulrøttene på langs. Bland sukker, salt, sennepsfrø, pepper, løk, hvitløk, laurbærblad, eddik og vann i en kjele. Kok opp og ha i agurk og gulrot. Hell alt over på et sylteglass. Nå er dette holdbart lenge i kjøleskap.


Sprø toast: 

Frys ned brødet noen timer til det er nesten helt frosset. Skjær så tynne skiver du klarer med en sagekniv. Legg skivene på et stekebrett, hell over litt olje, stek på 180 grader varmluft i ca 5 minutter. Nå er skivene gylne, sprø og fine. Legg dem oppå salaten, eller smør parfaiten på skivene som snacks. Soppen stekes i panne med smør og salt i noen små minutter, og drysses over retten.


Øyvind Hjelle er matfaglig 
konsulent ved Kulinarisk Akademi. Han har vært kokk i 22 år, og har utgitt kokeboka «Gourmet for begynnere». (FOTO: Carl Martin Nordby)


Druen vi elsker eller hater

Gewürztraminer har en tendens til å dele befolkningen. Jeg er blant dem som elsker denne druen – hvis den er vellaget.

Til ukas rett er det hvitvin eller et klassisk belgisk klosterøl som er best egnet. Det blir ofte anbefalt dessertviner til denne typen retter, men jeg foretrekker viner som er relativt tørre. Og da måtte det bare måtte bli Gewürztraminer fra Alsace!

Få druer har så særegen og ­påtrengende aroma som Gewürztraminer, mange synes faktisk det kan bli litt i overkant. Druen er dyrket litt hist og her rundt i verden, men det er i Alsace at den virkelig overbeviser. Navnet er sammen­satt av gewürz, som betyr krydret, og ­traminer, etter byen Tramino i den italienske delen av Tyrol. Det var altså her vi lenge trodde at druen hadde sitt opphav. Nyere DNA-forskning viser at druens stammer fra druen Savagnin, som i dag dyrkes i den franske regionen Jura.

Gewürztraminer gir et bredt spekter av viner – enkle og tørre, strukturerte og tørre, og edelsøte viner av utmerket kvalitet. Vi velger oss en vin fra Leon Beyer, en tradisjonsrik familie som har ­dyrket vindruer siden cirka 1580, og er kjent for å produsere maskuline og strukturerte viner.

Beyer Gewürztraminer 2013 (varenr. 4524301, kr 215, bestillingsutvalg) er aromatisk med intens aroma av krydderbakte epler, eksotisk frukt, spicy gjær, sjampinjong og blomster. I munnen er den tørr (bare 5 gram sukker) og strukturert med spicy, rik frukt og balanserende syre. Den har nok vekt til å hamle opp med den rike pateen og de syltede ­elementene, samtidig som aromabildet harmonerer med rettens krydder på en behagelig måte.


Knut-Espen Misje underviser vinkelnere 
ved Kulinarisk Akademi, og holder også vinkurs for folk flest. Han er medforfatter på flere koke­bøker. Viner importert ­gjennom Terroir Wines, som han er ­medeier i, vil ikke bli omtalt i denne spalten.



Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no