ANNONSE

Kunstens verden

Andrea Pozzo

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 05.02.2016

Allegori over jesuitternes misjonærvirksomhet (1691–94), takmaleri (NB! Flatt tak!) 
i St. Ignazio-kirken i Roma.


Andrea Pozzo, født 30. november 1642 i Trento, Italia, død 31. august 1709 i Wien, Østerrike, var en italiensk maler, billedhugger, arkitekt og kunstteoretiker. Han ble født og utlært i Nord-Italia og fra 1665 som broder i jesuittordenen.

Andrea Pozzo ble en betydningsfull representant for italiensk barokk med dens streben etter dekorativ sammensmeltning av arkitektur, maleri og skulptur. Han utførte virtuose, perspektiviske hvelv- og takfresker i de store jesuittkirkene i Roma, samt det berømte Sant’Ignazio-verket i Il Gesù-kirken i Roma (1695–97). Etter å ha vunnet en konkurranse skapte Pozzo her et overdådig monument av marmor og forgylninger på alteret og gravsteinen til jesuittordenens grunnlegger, Ignatius av Loyola (1491–1556).

Allsidig virksomhet 
i mange land

Etter å ha inntrådt i jesuittordenen som legbroder 25. desember 1665 utførte Pozzo flere religiøse utsmykninger i Genova. Hans eminente ­billedkunst kan også studeres i kirker 
i Roma, ­Torino, Arezzo og Modena.

Pozzo tegnet også katedralen i ­Ljubljana, i tillegg til Hellige Ignatius kirke i ­Dubrovnik og Universitetskirken i Wien.

I året 1693 skrev Pozzo traktaten ­Perspectiva pictorum et architectorum – en avhandling som fikk meget stor betydning over hele Europa.

De fire siste årene, fra 1702, virket han i Wien, hvor han bl.a. stod for utformingen av ciboriet (over­bygning over alteret) i Franziskanerkirche (1706).

Hovedverket som «lurer» ­tilskuerne

I årene 1681–1702 oppholdt Pozzo seg i Roma – hit ble han innkalt av overhodet i jesuittordenen, Giovanni Paolo Oliva. Etter først å ha jobbet for den inn­flytelsesrike nevøen til pave ­Innocent XI, ble Pozzo kjent for sin illusjons­teknikk på vegg og tak­malerier.

Dermed fikk han stå for utsmykningen av jesuittkirtken St. ­Ignazio – først og fremst langskipets lofts­maleri ­Allegori over jesuittenes misjonær­virksomhet (1691–94), hvor kirke­rommet synes å fortsette opp i himmelen – utvilsomet et hovedverk 
i barokkens illusjonistiske maleri.

Fresken er Pozzos mest betydnings­fulle verk og den første fullskala ­kvadraturen. Fra et spesielt punkt i ­kirken oppleves illusjonen av taket som komplett. En samtidig kritikk var at besøkende opplevde at de ble lurt av den fullstendige illusjonen som så ­brytes i varierende grad beroende på hvor i kirke­rommet man befinner sig.

Takmaleriet i St. Ignazio-kirken ­viser et mylder av skikkelser og oppad­strebende søyler. Disse er formet som en anamorfose på et flatt tak, det vil si med et perspektiv som må sees fra et bestemt punkt for at betrakteren skal oppnå den riktige illusjonen.

Anamorfose – Leonardo var først

En anamorfose er en forvridd projeksjon eller et fortegnet perspektiv, især et bilde som er formet slik at det blir forståelig bare når det blir betraktet på en spesiell måte eller fra et bestemt punkt.
Leonardos øye av den italienske kunstneren Leonardo da Vinci fra 1485 er det første kjente eksempelet på anamorfose.
I det 17. århundre brukte kunstnerne som utførte barokke veggmalerier, ofte denne teknikken for å kombinere faktiske arkitektoniske elementer med en illusjon. Når man står foran kunstverket på et spesifikt sted, glir arkitekturen inn i maleriet. Hans Holbein den yngre er velkjent for å inkorporere denne typen anamorfe triks i sine mesterverk.
Domen og hvelvingen til St. Ignazio-kirken i Roma, malt av Andrea Pozzo, representerte høydepunktet for illusjonen. På grunn av klager over utestengt lys fra nabo-munker ble Pozzo hyret til å male innsiden av en dom i stedet for å konstruere en, men fordi den var flat var det bare ett sted hvor illusjon var perfekt og domen så ekte ut.


Barokken er navnet både på en stilart og en epoke innen ­europeisk kunst, og regnes i hovedsak fra tidlig 1600-tall til 1750. Kunstretningen verdsatte dramatikk og detaljer, ­ornamentering og prakt, og fremtrådte innen de fleste kunstformene: Musikk, arkitektur, litteratur, maler- og billedhugger­kunst. Navnet er av senere dato og ble opprinnelig benyttet nedsettende – det antas å ha sin opprinnelse i det franske ord baroque, fra portugisisk barroco, som betyr en uregelmessig formet perle. I dag betyr barokk på fransk «overfylt, svulstig».

Eksempler på barokke bygninger er blant annet deler av ­Peterskirken i Roma, Slottet i Versailles, St. Paul’s Cathedral i London og Invalidedomen i Paris. 

Symbolikken i malerier og skulpturer var vesentlig forenklet, slik at alle kunne få utbytte av kunsten, ikke bare de lærde. Skulpturene fra barokken var fulle av bevegelse og muskelstyrke. Et eksempel på dette er Fontana di Trevi i Roma. Maleriet i barokken var i likhet med skulpturen ofte preget av dramatikk og komposisjonell overflod, men også mer dempede og inn­advendte uttrykk finnes. 

Berømte kunstmalere fra Barokken:

Italia: Caravaggio, Canaletto, Francesco Guardi, Annibale ­Carracci, ­Guercino, Pietro da Cortona, Giovanni Battista ­Tiepolo, Andrea Pozzo og Guido Reni.

Nederland: Frans Hals, Rembrandt, Jacob van Ruisdael, Jan Steen, ­
Willem Kalf og Johannes Vermeer. 

Flandern: Peter Paul Rubens og Anthonis van Dyck.

Frankrike: Nicolas Poussin og Claude Lorrain.

Spania: Diego Velázquez, Francisco Zurbarán, Bartolomé ­Estabán Murillo, Jusepe de Ribera og Francisco de Goya.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no