ANNONSE

Kunstens verden

Frans Hals

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 05.03.2016

Sigøynerpiken. Odd Nerdrum har uttalt: «Noe av det nydelige ved sigøynerpiken er det ­smittende humøret. Dette er en kvalitet som senere er blitt tabu i kunsten.»


Frans Hals (født i Antwerpen 
1582 eller1583, død i Haarlem 
26. august 1666) var en neder­landsk maler, som sammen med Rembrandt regnes som en av Nederlands store portrettkunstnere. 
I Frans Hals-museet i Haarlem finnes den største samling av hans arbeider.

Hals flyttet til Haarlem fra Antwerpen da han fortsatt var barn. Han spesialiserte seg i én malersjanger, og oppfant nye komposisjoner – fra bysten til enkeltpersoner, til store scener som representerte gruppeportretter. Noen av hans største verk er fortsatt i Haarlem, hvor Hals bodde nesten hele livet.

Gruppeportrett

Lite er kjent om ham som elev og om hans tidlige verker, selv om han ble påvirket av studiene med den lærde maleren Karel van Mander, som fremdeles fulgte høy­renessanse­tradisjonen. I 1616, da Hals ikke lenger var ung, malte han sitt første store gruppeportrett, Banketten for offiserene i St. Georgs skytterlag, som nå henger i Frans Hals Museum i Haarlem.

Etter dette arbeidet utviste maleren stor frihet fra de tidligere rigide oppstillingene, og portretterte grupper i bevegelse, utført vibrerende, livlig og freidig, med hurtige penselstrøk og en rik bruk av farge.

Effekten av rask utføring, som ikke henger seg opp i detaljer, men favner de flyktige uttrykkene til personene, er karakteristisk for Hals’ portretter.

Folkelig maler

Hals ble kjent med den caravaggeske ­stilen gjennom Utrecht-skolens malerier, og han bruker ofte diagonalt lys og nøytral grundering, mens hans tette, tykke maling minner om Rubens og ­Antwerpen-skolen.

Han er og var en kjent maler – han hadde et effektivt verksted med mange elever og etterfølgere, han malte store offisielle portretter og bilder av aristokratiske beskyttere, og ved noen tilfeller modeller fra hverdagslivet – som drankere, fisker­gutter, vertshusjenter, fløytespillere, sigøynerskjønnheter og gamle hekser, alle avbildet med en følelsesmessig umiddelbarhet.

I sine portretter skildret han menneskene som individer, ikke som representanter for en stand. Han forsøkte å fange øyeblikket i modellens holdning og mimikk. Han brøt med konvensjonell fremstillingsmåte, beskjeftiget seg ikke med mytologiske og andre høytidelige emner, men fant sin typiske form i hva man kan kalle genreportrettet. Han fanget øyeblikkets stemning og gjengav menneskene i et fritt og bredt strøk med modellen i halvfigur, oppfattet nær innpå, som i Malle Babbe (Hille Bobbe) fra ca. 1628 og Den smilende kavaler, bilder som er blant hans mest kjente.

Ingen lykkelig slutt

Hals malte sine lerreter uten å lage skisser. Etter 1640, som i Rembrandts sene malerier, utviklet Hals en kald palett og så ut til å konsentrere seg om svart og hvitt, som noen ganger gav dramatisk spenning.

Hans teknikk ble stadig mer impresjonistisk. Helhetstonen ble etter hvert mørkere, med bruk av svart og hvitt og med reduksjon av fargen. I tillegg til enkeltportrettene malte han 8 gruppeportretter.

I de siste årene av sitt liv levde han fattig og ulykkelig. Hans dystre livs­innstilling kommer til syne i makabre bilder av gamle­hjemmets forstandere og forstander­inner.

Neste gang: Rembrandt

Barokken er navnet både på en stilart og en epoke innen ­europeisk kunst, og ­regnes i hovedsak fra tidlig 1600-tall til 1750. Kunstretningen verdsatte dramatikk og detaljer, ­ornamentering og prakt, og fremtrådte innen de fleste kunst­formene: Musikk, arkitektur, litteratur, maler- og billedhugger­kunst. Navnet er av senere dato og ble opprinnelig benyttet nedsettende – det antas å ha sin ­opprin­nelse i det franske ord baroque, fra portugisisk barroco, som betyr en uregel­messig formet perle. I dag betyr barokk på fransk «overfylt, svulstig».

Eksempler på barokke bygninger er blant annet deler av ­Peterskirken i Roma, Slottet i Versailles, St. Paul’s Cathedral i London og Invalidedomen i Paris. 

Symbolikken i malerier og skulpturer var vesentlig forenklet, slik at alle kunne få utbytte av kunsten, ikke bare de lærde. Skulpturene fra barokken var fulle av ­bevegelse og muskelstyrke. Et eksempel på dette er Fontana di Trevi i Roma. ­Maleriet i barokken var i likhet med skulpturen ofte preget av dramatikk og ­komposisjonell overflod, men også mer dempede og inn­advendte uttrykk finnes. 

Berømte kunstmalere fra Barokken:

Italia: Caravaggio, Canaletto, Francesco Guardi, Annibale ­Carracci, ­Guercino, Pietro da Cortona, Giovanni Battista ­Tiepolo, Andrea Pozzo og Guido Reni.

Nederland: Frans Hals, Rembrandt, Jacob van Ruisdael, Jan Steen, ­
Willem Kalf og Johannes Vermeer. 

Flandern: Peter Paul Rubens og Anthonis van Dyck.

Frankrike: Nicolas Poussin og Claude Lorrain.

Spania: Diego Velázquez, Francisco Zurbarán, Bartolomé ­Estabán Murillo, 
Jusepe de Ribera og Francisco de Goya.



Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no