ANNONSE

HUS & HAGE

Trangbodd og tarvelig

Tekst: Kjersti Busterud


Publisert: 05.03.2016

I mellomkrigstida var det slett ikke uvanlig å ha en familie boende i entreen. Her har boligkontrollør Nanna Broch fotografert en familie som bor på gangen på Rodeløkka rundt 1930. (Foto: Nanna Broch / Oslo Museum)


Vel kan det være frustrerende å mangle egen­kapital til å investere i en ettroms. Men bolig­nøden har en lengre og langt mørkere historie her i landet.

«Går en op gjennem trappene der, er det som man vandret i nogen lagerrum – pakkasser for mennesker! Det har bare gjeldt å stable flest mulig individer oppå og ved siden av hverandre. I enkelte opganger bor over 100 ­personer.»

Slik skrev boliginspektrise Nanna Broch om boforholdene i gråbeingårdene i Kristiania på 1920-tallet.

Gråbeingårdene (et par kvartaler med leiegårder ved Tøyen) var ikke alene om å by på elendig bostandard. Boliginspektrise Broch skildret hvordan folk over hele østkanten bodde i trekkfulle skur og falleferdige rønner, i trange loftsboder og mørke ­kjellere.

«Rundt på lofter bor mangfoldige mennesker. Vi har truffet folk inne på loftsboder, hvor der ikke er ovn, hvor vinduet er en glugge i taket», skriver hun. Og forteller hvordan en leilighet passende for to personer kunne huse både ti og femten, hvordan mødrene ikke turte å la de minste leke på gulvet av frykt for rottene, og hvordan rommene kunne være så fuktige at man måtte sove under paraplyer.

Over hele landet

Bolignøden var ikke bare et hoved­stadsproblem. Også i andre norske byer bodde folk trangt og dårlig. Situasjonen var ikke bedre på landet heller – ­faktisk bodde folk enda trangere der. Ifølge folketellingen fra 1920 bodde det i snitt 4,4 personer per bolig i byene og 5,1 personer per bolig på landet. Boligene på landet var ikke særlig mye romsligere enn i byene heller, i snitt hadde en bolig på landet 4,0 rom, mot 3,6 rom i byene.

Bak statistikken ligger dess­uten en enorm skjevfordeling – fabrikkeieren hadde det svært romslig, mens arbeiderne bodde trangt. Etter dagens standard ville rundt 70 prosent av bolig­ene i byene i 1920 blitt betraktet som trangbodde, ifølge Statistisk sentral­byrå.

Ny boligpolitikk

Selv om boligmangelen økte på begynnelsen av 1900-tallet, var bolignøden på ingen måte ny.

– Folk har bodd trangt og dårlig til alle tider, sier historiker og formidlingsansvarlig for indu­stri- og arbeiderhistorie ved Oslo Museum, Gro Røde.

– Men det er først mot slutten av første verdenskrig at man for alvor blir opptatt av å gjøre noe med bolignøden. Innbyggernes uverdige boforhold kommer på den politiske dagsorden, og myndighetene går aktivt inn for å bedre situasjonen, forteller hun.

– I hovedstaden fikk man etter hvert ferdigstilt store kommunale leiegårder i områder som ­Torshov, Lindern og Ullevål Hage­by. Standarden på leilig­hetene var langt høyere enn i de fleste andre arbeiderboliger. Myndighetene var opptatt av at folk ikke bare skulle ha et sted å bo, men at boforholdene skulle være verdige, forteller Røde.

Tre års ventetid

Det var lange ventelister for å få tildelt en kommunal leilighet. Ventetiden var sjelden under tre år.

Leiegårdsbestyrerens standardformuleringer i svarbrevet fra 1919 ga ikke boligsøkere mye håp: «Paa grund av den hersk­ende husnød og den sterke tilstrømning av leiesøkende, som nærværende kontor har, vil det desværre gaa lang tid før Deres boligandragende kan optas til behandling. Naar man vil kunne række at skaffe Dem leilighet er det saaledes i dette øyeblik umulig at kunne uttale sig om.»

– Mange gårdeiere utnyttet boligmangelen, og lot folk betale dyrt for rom som ikke egnet seg som bolig. Nanna Broch var blant dem som kjempet for at gårdeierne skulle ta ansvar, sier Røde.

Hjem i en tyskerbrakke

Kong Haakons tale på Rådhusplassen i anledning hans 80-årsdag i august 1952 gir et tydelig bilde av at Norges boligmangel fortsatte langt inn i etterkrigstiden: «Jeg har siden krigen fått mange brev, og vi har folk rundt omkring i landet som har spurt om det ikke var mulig for meg å skaffe dem en bolig. Dessverre så er det ikke lykkes, og dessverre var det umulig å gjøre det», talte han til folkemassen, og ble møtt med jubel da han uttrykte ønske om at enhver nordman skulle få sitt eget hjem.

Så sent som i 1953 skrev VG at flere hundre familier bodde i brakker i Oslo: «Alt i alt kan man regne med ca. 1.200 barn i brakker i Oslo. En meget stor prosent, det er langt over halvparten, av leilighetene er helsefarlige. Det er mugg og sopp i dem, trekk, og lekkasjer er det i alle. I noen siler vannet gjennom taket», kunne avisen melde.

– Boligmangelen fortsatte inn på 1950-tallet. Krigen hadde satt en stopper for boligbyggingen, samtidig som folketallet økte. Før OL i 1952 var det mye diskusjon om hvordan man skulle klare å huse alle de tilreisende, sier Røde.

Dagens boligmangel

Mantraet for boligbyggingen i etterkrigsårene var «Flest mulig, raskest mulig og billigst mulig». I 1946 ble Den Norske Stats Husbank opprettet, og folket ble tilbudt gunstige finansierings- og støtteordninger. Nye områder ble frigitt til boligbygging, og man fikk de første drabantbyene. Boligbyggingen nådde en topp på 1970-tallet, og boligmangelen var ikke lenger like prekær.

Men om man er kvitt boligmangelen, er et definisjonsspørsmål.

– En 23-åring i dag vil ­kanskje klage over at det er ­umulig å komme seg inn på boligmarkedet. Mens en 90-åring vil riste på hodet over standarden de unge krever, påpeker Røde.

(Kilder: TOBIAS, lokalhistoriewiki.no, SSB, Norsk Folkemuseum, artikkelen «Brakkebygrendar mot bolignød» av Beate Muri, Norsk Biografisk Leksikon, OBOS)

Nanna Broch

Nanna Broch virket som boligkontrollør i Oslo Helseråd i 1919– 45, og har blitt den som ga mellomkrigstidens bolignød et ansikt.

Nanna ble født i Horten som datter av en kjøpmann. Søskenflokken var stor, men utdanning var høyt prioritert i familien, og Nanna ble en av de første jentene i Horten som tok middelskolen. Senere studerte hun på en skole for sosialt arbeid i Berlin.

Etter fullført utdannelse arbeidet hun først for fabrikkinspektør Betzy Kjelsberg, deretter for Provianteringsrådet. Førti år gammel begynte hun som boligkontrollør ved Kristiania Helseråd.

Nanna gikk rundt i bygårder, brakker og hus, og brukte kameraet for å dokumentere de umenneskelige forholdene mange levde under. Hun satset særlig på arbeiderkvinnene, og arbeidet for å få dem til å stille krav til sine boliger. Foruten bilder brukte hun både statistikk og rørende enkelthistorier for å oppmerksomhet om bolignøden.

Nanna var ikke bare opptatt av at det skulle bygges nye boliger, men også av at folk skulle bruke det arealet de hadde, fornuftig. Hun var initiativtaker til Østkantutstillingen, en serie utstillinger der hovedformålet var å vise beboerne på østkanten hvordan de kunne innrede og utstyre hjemmene sine på en vakker, praktisk og billig måte. I perioden 1923– 1956 ble det arrangert over nitti ulike utstillinger.

Nanna levde ugift og døde i januar 1971, 91 år gammel. Hun rakk å se mange av sine kampsaker gjennomført, slik som «hvert menneske sin seng» og vannledning som standard på alle kjøkken.


Brev fra de ­husløse

Boligmangelen var stor også i etterkrigstiden. I Stats­arkivet i Oslo finnes et arkiv som godt illustrerer den vanskelige situasjonen på bolig­markedet. Leif ­Brattested hadde lenge vært på jakt etter et sted å bo, uten hell. For å finne ut hvor ille ­situasjonen egentlig var, rykket han i 1950 inn en annonse i Aftenposten: «Hybelleilighet til leie. Bill.mrk. rimelig». Han fikk over tusen brev fra desperate boligsøkere.

Her var historier om foreldre som måtte ha barna sine boende hos slektninger, forlovede som måtte ­utsette giftermålet i mangel på ­bolig, og menn som hadde bodd på hotell de siste fem årene.

«Jeg håper inderlig de kan hjelpe» og «Jeg vil være Dem evig takknemlig» er setninger som går igjen i brevene til Brattestad – som jo var like husløs som brevskriverne selv.


Annonse

© 2018 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no