ANNONSE

MAT & DRIKKE

Et sunt frø 
i en sunn belg

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen


Publisert: 05.03.2016

LITEN ERT: Frøene i belgen kalles erter. Frø og belg er en grønn bønne, i dette tilfellet en sukkerert. (FOTO: Bill Ebbesen / Wikimedia (lisens))


Erter, linser og bønner er sunne, mettende og billige. Belgvekstene beriker dessuten jorden på en fiffig måte.

Belgvekster har fått sitt eget år i år. Det er FN som har bestemt at 2016 rett og slett skal være det inter­nasjonale belgvekståret.

Det er naturlig nok ikke uten grunn at FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) trekker bønner og andre belgvekster fram i lyset. Ei heller var det tilfeldig at 2015 var FNs inter­nasjonale år for jordsmonn. Fokus på jord, og deretter belgvekster, henger tettere sammen enn at belgvekster vokser i jord.

– En av belgvekstenes mange gode kvaliteter er at de forbedrer jordsmonnet der de har vokst. Men det er flere grunner til at vi mennesker både bør dyrke og spise mer belgvekster, sier ­Ingunn M. Vågen, grønnsaks­forsker i Norsk institutt for bio­økonomi (NIBIO).

Proppfulle av proteiner

I Norge har det blitt dyrket erter siden vikingtiden, og kanskje før det. Erter og bønner ble omtalt i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. Der ble det klargjort at man ikke bare kunne gå og forsyne seg i andres erte- og bønnebed. Det var ensbetydende med tyveri å gjøre noe sånt.

Blant belgvekstene dyrkes det i Norge i dag mest erter, som inkluderer sukkererter. Deretter følger åkerbønner, som nesten bare brukes som dyrefôr. I tillegg dyrkes det andre bønner – for det meste grønne, eksempelvis aspargesbønner.

Andre belgvekster – som kik­erter, linser, soyabønner, limabønner og kidneybønner – blir importert, en god del fra land utenfor EU og EØS.

EU har kommet fram til at det må dyrkes mye mer belgvekster i Europa, blant annet som en sikker­het dersom det blir mangel på belgvekster i andre deler av verden. Ingunn Vågen er en av mange europeiske forskere som er i gang med å finne fram til de mest næringsrike artene som kan dyrkes på våre breddegrader.

Belgvekstene er blant planteverdenens beste proteinkilder. Soyabønner kan ha opptil 40 prosent med proteiner. Nivået av proteiner i linser, kikerter, erter og andre frøbønner ligger som regel mellom 15 og 30 prosent i tørket form, og 7-10 prosent i det kokte, spiseklare produktet, forteller Vågen.

Proteiner er basisnæring for mennesker. Vi må ha det for å leve. Kjøtt er en typisk protein­kilde, sammen med meieri­produkter, korn og fisk.

Henter nitrogen fra lufta

Personer som ikke spiser kjøtt, har som regel mye bønner og andre belgvekster i kostholdet for å få i seg nok proteiner. Vegetar­ianere og veganer skal ha sin del av æren for at tilbudet av belgvekster i norske butikker har økt betydelig i løpet av de siste årene.

– Det finnes ikke lenger bare hermetiske grønne erter, fryste erter og hvite bønner i tomatsaus. Nå får du et bredt utvalg av bønner, linser, kikerter og ­erter i alle varianter – friske, tørre, hermetiske, med saus, fryste. Ja, du får til og med kikertmel, sier Gunn Helene Arsky, ernæringsfysiolog i BAMA.

BAMA og Findus formidler det aller meste av de norsk­avlede belgvekstene som går til menneske­føde. De importerer også.

Det er bare noen steder på Østlandet, på Sørlandet og i Trøndelag det er klimaforhold til å dyrke erter og bønner. ­Produksjonen her til lands er minimal sammenlignet med land som India, ­Pakistan, ­Canada, USA, Brasil og Frankrike. Også i Sverige og Danmark er det langt større belgvekst­produksjon enn i Norge.

En av belgvekstenes mest ekstra­ordinære egenskaper er at de i stor grad forsyner seg selv med plantenæring ved å ta opp nitrogen direkte fra lufta. Det skjer ved hjelp av ­Rhizobium-bakterier, som lever på planterøttene. Nitrogen er et sentralt nærings­stoff for planter, og en viktig bestanddel i gjødsel.

– Det trengs lite nitrogen­holdig mineralgjødsel for å dyrke belgvekster, noe som er miljøvennlig. Vekseldyrking med eksempelvis åkerbønner og hvete har dessuten vist at hveten trives svært godt i jorda der åkerbønnene har stått året før. Andre planter drar med andre ord nytte av det som blir igjen av belgvekstene i jorda, forteller Unni Abrahamsen, kornforsker i NIBIO.

Hvorfor er belgvekstene sunne?

– Erter, bønner og andre belgvekster er en gruppe grønnsaker som er på vei til å få sin renessanse, og det er vel fortjent. Disse smakfulle lekkerbiskenene er fulle av næringsstoffer, sier ernæringsfysiolog Gunn Helene Arsky i BAMA.

Hun forteller at belgvekstene gir oss den riktige kombinasjonen av stivelse og kostfiber, noe som er med på å sikre et stabilt blodsukker. Kostfiber er bra for fordøyelsen og immunapparatet vårt.

– De fleste belgvekster er svært gode proteinkilder. I tillegg har de nokså mye av B-vitaminet folat (folsyre), som blant annet er viktig for hjertehelsen. Mange belgvekster er dessuten ganske rike på jern, som er uunnværlig når det gjelder å transportere oksygen til alle kroppens celler. På denne måten holder cellene seg unge. Erter og bønner har også andre næringsrike stoffer, sier Arsky.


11 typer ­belgvekster

1. Bønner (mange typer, som kidneybønner og ­aspargesbønner)

2. Åkerbønner (også kalt hestebønner og bønne­vikker)

3. Erter (inkluderer ­sukkererter)

4. Kikerter

5. Øyebønner (også kalt kuerter)

6. Jorderter

7. Linser

8. Bambarajordnøtter

9. Vikker

10. Lupiner

11. Underordnede belgvekster (eksempelvis hjelmbønne)


Kilder: FAO.org og Wikipedia


Fra soya til kjøtt og fisk

Rundt 80 prosent av soyaen vi importerer, kommer fra Brasil. Det meste brukes som dyrefôr.

Soya har lenge vært den viktigste proteinkilden i landbruket, og i løpet av de ti siste årene har soya også blitt den viktigste protein­råvaren i oppdretts­næringen. Det kommer fram i en kartlegging publisert i 2014 av Framtiden i våre hender.

Kartleggingen viser at det i 2013 ble importert 900.000 tonn soya til Norge. Av dette ble 565.000 tonn brukt til fôr, det meste til oppdrettsfisk. En stor andel av soyaen går altså med til å ­produsere fisk, kjøtt og meieri­produkter.

Ifølge Framtiden i våre hender fører soyaproduksjonen i Brasil til avskoging og andre miljøproblemer. Den norske soyaimporten til landbruket og oppdrettsnæringen beslag­legger rundt to mil­lioner dekar med jord i Brasil. Tallet tilsvarer det samlede arealet til ­Norges sju største byer, og til sammenligning er Norges kornareal på rundt 2,9 millioner dekar.

I EU-finansierte Eurolegume, et belgvekstprosjekt Norge er med i, er ett av målene at Europa skal bli mindre avhengig av soyaimport.

– Eurolegume handler mye om å finne alternativer til soya. Det forskes på plantearter som har lang ­tradisjon og historie for dyrking i Europa, og det finnes et bredt genmateriale som er tilpasset vokseforholdene i ulike områder i vår verdensdel, sier Ingunn M. Vågen i NIBIO.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no