ANNONSE

HUS & HAGE

Et hus 
for sin tid

Tekst: Kjersti Busterud


Publisert: 19.03.2016

DRAGESTIL: Dragestilen var en fornorsket variant av sveitserstilen, med laftede tømmerhus i tradisjonelle farger. (Foto: Helge Sunde / NTB scanpix)


Akkurat som klær er hus preget av motesvingninger. I hvilken stilepoke hører ditt hus hjemme?

– Vi signaliserer hvem vi er med hvordan vi velger å bo, sier Arne Lie Christensen, og snakker om det mangfoldet av husstiler man i dag kan finne rundt omkring i landet. Lie Christensen er etnolog og har skrevet flere bøker om byggeskikk og kulturminnevern, blant annet om sveitserstilen og om den norske byggeskikken på landsbygda.

En gang var norske hus først og fremst preget av lokal byggeskikk. Men man lot seg i stadig større grad inspirere av stilarter som rådet lenger sør i Europa. Rundt 1850 fikk man i Norge hustypen som for alvor brøt med lokal byggeskikk, nemlig sveitser­villaen.

– Sveitserstilen ble veldig popu­lær, og er jo en stil mange nordmenn liker godt selv den dag i dag, sier Lie Christensen.

Glassverandaer, verandautbygg over flere etasjer, utsagde ornamenter, høy grunnmur og store takutstikk er typisk for sveitserstilen. Bakgrunnen for populariteten er industrialiseringen og innføring av båndsagen, som gjorde det mulig å masse­produsere rimelig listverk og panel.

Historismen

Stilperioden fra rundt 1850 og fram til begynnelsen av 1900-­tallet har fått navnet ­historismen – fordi man hentet inspirasjon fra historien. Mens samfunnet var preget av ny tekno­logi og store framskritt, søkte arkitekturen tilbake til tidligere tiders ideer og formspråk.

– Stilretningen ble lenge utskjelt som stilforvirring. Man lot seg inspirere av både barokk og renessanse, og murgårdene hadde ofte rikt dekorerte fasader, forteller Lie Christensen.

Rundt 1900-tallet og frigjøringen fra Sverige blomstret nasjonal­følelsen, og man hentet inspirasjon i stolte norske tradisjoner.

– Den såkalte dragestilen hentet inspirasjon fra vikingtida, stavkirker og gamle, laftede hus, forteller han.

Dragestilen kan beskrives som en fornorsket versjon av sveitserstilen. Disse husene var nesten uten unntak bygget i tre, gjerne laftet, og man valgte mørke og tradisjonelle farger for å gi inntrykk av at husene alltid hadde stått der. Trebygningene var gjerne rikt utsmykket med ­norrøne motiver eller ornamentikk hentet fra ­barokken.

Jugend og funkis

Det er glidende overganger mellom de ulike stilretningene, og ingen av dem kan tidfestes nøyaktig. Samtidig som dragestilen fremdeles satte sitt preg på mange bygninger, ble også jugend­stilen populær fra rundt 1900. Den forsøkte å frigjøre seg fra histor­ismens leting i gamle stilarter. I stedet hentet man inspirasjon fra naturen, og utsmykningene hadde ofte dyre- og plantemotiv. Villaene hadde gjerne valmet tak og krysspostvinduer, det vil si vinduer med smårutete sprosser i øverste felt.

I perioden 1905-1920 ble det bygget en del hus i nybarokk stil, både i mur og tre.

– Stilen var verdig og inter­nasjonal, med bruk av ornamentikk rundt dører og vinduer, men i begrenset grad. Rundt 1920 ble nybarokken avløst av nyklassis­ismen, som sto for en strammere stil, forteller Lie Christensen.

I 1930 slo funksjonalismen for alvor gjennom.

– Man tok avstand fra bruken av dekor, i stedet skulle funk­sjonen bestemme formen, sier han.

Bruk av armert betong gjorde at man sto friere i utformingen av husene. Funkis­stilen var preget av kubiske bygninger i betong med flate tak, horisontale vindusbånd og hjørnevinduer. Mange forbinder nok i dag funksjonalismen med kjente bygg av arkitekter som Arne Korsmo, men stilen kom også i en mer folkelig form.

– Det ble bygget mange hus i en stil kalt folkefunkis. Disse husene var i tre, med pyramidetak og hjørnevinduer, forteller han.

Etterkrigstida

Under krigen ble det naturlig nok bygget få hus, og tiårene etter var preget av flere og skift­ende strømninger. De første årene handlet det om å bygge nok boliger, og det ble bygget mange gjenreisningshus i form av enkle «sukkerbiter» med nærmest kvadratisk grunnflate for å gi mye areal for pengene. Som i funksjonalismen var husene uten unødig pynt, men de flate takene ble byttet ut med mer tradisjonelle saltak.

– I etterkrigstiden videreførte mange arkitekter de funksjonalistiske idealene. Samtidig fikk man en motreaksjon i form av arkitekter som var mer åpne for at folk ville ha det hyggelig rundt seg, og som trakk inn elementer fra eldre stilarter, sier han.

Med oppgangstidene på 1980-tallet fikk man en slags folke­lig variant av postmodern­ismen – bygningene kunne igjen dekoreres med karnapper, søyler og bueganger.

I dag mener Lie Christensen det er to stilretninger som domi­nerer når folk skal bygge nytt hus: Trehus i nostalgisk stil med rutete vinduer og saltak, og nyfunkis­hus med rette linjer og store vindus­flater.

– På fjellet derimot, dominerer frem­deles den gamle tømmer­arkitekturen – bare i kjempeformat, sier han.

Regionale hustyper

Norske hus har opp gjennom århundrene i stadig større grad blitt påvirket av ­tendenser fra utlandet. Men opprinnelig var forskjellene i husenes utseende først og fremst et resultat av forskjeller i lokale byggetradisjoner. Man bygget på en måte som var tilpasset klima, terreng og tilgjengelige materialer.

På Østlandet var for eksempel lafteteknikken utbredt på grunn av god tilgang på tømmer og et tørt klima som ikke krevde at husene hadde panel. Langs kysten var det derimot naturlig å beskytte huset mot vær og vind med panel.

Et eksempel på lokal byggeskikk er jærhuset. Disse husene ble helst plassert slik at vinden fra nordvest traff gavlen, der et utbygg av stein tok av for det verste av vind og regn. Bordkledingen var gjerne liggende panel. Liggende kledning gjorde det lett å skifte ut enkeltbord nederst på veggen, som hadde lett for å råtne i de værharde omgivelsene.

(Kilde: «Mitt hus er din utsikt. God byggeskikk for hus og land» og Wikipedia)


Annonse

© 2018 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no