ANNONSE

Min mening

På tide med jobbgaranti for alle?

Min mening av Svein Kåre Edland, tidligere redaktør i Lokalavisen


Publisert: 30.04.2016

Mange bedrifter sitter akkurat nå og vurderer hvor mange ansatte som skal ­permitteres og hvor mange som må sies opp. Det er ikke bare i olje­bransjen dette er virkeligheten. Oljenedturen får ringvirkninger til alle bransjer. ­Konkurstallene øker hver dag. Arbeidsledigheten stiger og er på høyder vi ikke har sett i Norge på mange år. Stadig flere får «lønn» av staten i en eller annen form. I dagens Norge er det totalt ca 800.000 i arbeidsaktiv alder som mottar en eller annen form for stønad. Det er for noen midlertidig, for andre varig. I tillegg kommer alle som mottar alderspensjon, og det er i dag i underkant av 900.000 personer. Er dette grunn til bekymring?

Roten til alt vondt?

Det står veldig sterkt i den norske folkesjelen at arbeid og deltakelse i arbeids­livet er viktig i samfunnet. Det er ikke uten grunn at vi har et ordtak som sier at lediggang er roten til alt vondt. Når man har arbeid, føler man seg som en del av et fellesskap og er til nytte både for samfunnet, seg selv og sin familie. Arbeid gir oss verdighet og respekt, som igjen er viktig sosial medisin for en god helse. Det at du hver dag møter mennesker, og utfører en innsats som noen setter pris på, burde vært et tiltak på blå resept hos alle fastleger. De siste årene er det i takt med manges personlige suksess med karriere og inntekt, en stadig større gruppe som faller utenfor. Det er på vei til å skje igjen med mange av de som nå mister jobben. Å være utenfor bidrar til lavt selvbilde, sosial ­utstøtning, og i mange tilfeller isolasjon. Det er lett å komme inn i en vond sirkel, som mange vil slite med å komme ut av. Så hva gjør vi med det?

Er alt perfekt I Norge?

Vi har et fantastisk oljefond med 7100 milliarder på bok, men hva hjelper det når folk flest daglig opplever at det er mye som skranter? Når offentlige bygg ikke har sett maling på 20 år, og forfallet ikke lar seg skjule på annen måte enn ved ­redigering i Photoshop? Når helsevesenet, skoler og barnehager ­nærmest ­skriker etter mer ­personell. Når veistandarden i Norge er så dårlig at det ­med­fører ulykker? Og hele tiden er svaret fra våre folkevalgte politikere at vi ikke har penger eller personell til å utføre jobben? Er det noen som ser sammen­hengen på disse forholdene?

Et snodig paradoks

Vi står da i en situasjon hvor vi på den ene siden har haugevis med oppgaver som må løses i samfunnet, samtidig som vi har 800.000 voksne personer som mottar «lønn» fra staten, uten å ha noen plikt til gjenytelse i form av arbeidsinnsats. Og husk at vi har definert arbeid som en viktig faktor i den enkeltes velvære og tro på seg selv. Dette er med andre ord medisinen som ethvert samfunn burde skrive ut, i alle fall dersom en er opptatt av at flest mulig skal ha et godt og verdig liv.

Forebygging eller reparasjon?

Alle barn har rett til barnehageplass, skole og videregående utdanning. Alle ­borgere har rett til lege, sykehus og eldreomsorg. Samfunnets kostnad til medisiner, legebehandling, psykiatri og sykehus når stadig nye høyder. Er det ikke snart på tide at vi gir alle borgere en rett til arbeid? Rett til arbeid til­passet den enkeltes evne? Jeg hater ordet ufør. Det er svært misvisende og skulle vært fjernet fra det norske språket. Alle er «før» til å gjøre noe, og den enkelte og samfunnet ville være mye bedre tjent med at det ble lagt til rette for arbeid til alle. Først en ventetid på noen måneder slik at den enkelte fikk tid til å avklare mulighetene på egen hånd. Deretter fast jobb. Lønnen burde i tillegg vært ­brukbar. Vi tar det uansett inn igjen i form av skatter, avgifter og moms. Og reduserte helsekostnader fra mer fornøyde innbyggere. Jeg er temmelig sikker på at i et litt lengre perspektiv ville dette vært svært ­lønnsomt for samfunnet. Let’s do it.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no