ANNONSE

Leserbrev

Kjærlighet og en kirke for alle

Daniel Bøhn Rayner

Nestleder, FRI Rogaland

FRI – Foreningen for kjønn og seksualitets­mangfold

(tidligere LLH – Landsforeningen for ­lesbiske, homofile, bifile og ­transpersoner)


Publisert: 30.04.2016

12. april 2014, altså for 2 år siden fylte jeg ut utmeldingsskjemaet til Den Norske Kirke. Jeg meldte meg ut, ikke grunnet spørsmålet om Gud, men grunnet holdningen kirken hadde til homofile. Likeverdet som jeg har hørt så mye om gjennom oppveksten, skinte ikke igjennom lenger.

For 1 år siden, da Åpen Folkekirke begynte for fullt, meldte jeg meg inn igjen – slik at jeg kunne stemme på akkurat de og deres kamp for likestilling i kirken. Nettopp for å være med å forandre fra innsiden. Jeg så nemlig det store skiftet i holdningene i kirken. Jeg vet selvfølgelig at dette har vært en diskusjon i kirken i flere år, men det var da jeg så at fokuset mot diskrimeringen av homofile ble spisset, og at mange ville ha en forandring.

Så, 1 år senere igjen: Mandag 11. april, ble det vedtatt på kirkemøtet i Trondheim at homofile kan gifte seg i kirken. Et stort steg i riktig retning, og en seier for alle som kunne tenke seg å gifte seg i kirken. Jeg tror jeg aldri har sett en bedre forside i mange av avisene enn det jeg gjorde på tirsdag, forsider som ble prydet av kjærlighet, likestilling og likeverd. Men denne idyllen og feiringen kunne selvsagt ikke vare lenge.

Vi ser nemlig nå oppslag om at flere prester velger å si opp sin stilling og melde seg ut av kirken, grunnet kirkemøtets vedtak. Vi ser forsider om at homofile i flere kommuner og regioner ikke kan vies, fordi prestene har valgt å reservere seg mot nettopp dette.

At prester kan velge å ikke vie par av samme kjønn, synes jeg faktisk er helt greit. Jeg vil ikke bli viet av en prest som mener at min kjærlighet og glede er mindre verdt enn andres. Jeg vil ikke bli viet av noen som tvinger frem liturgi-ordene og mener at disse ordene ikke har betydning. Derimot så vil jeg bli viet i «min» kirke.

Kirken som jeg har sittet i under så mange gudstjenester, bryllup og andre seremonier. Kirken som inneholder mange familieminner, kirken som mine besteforeldre, foreldre og andre familie­medlemmer giftet seg i. Kirken som jeg kjører forbi hver eneste gang jeg er hjemme.

Jeg er derfor veldig glad for at kirkemøtet var klar i sin tale, det er nemlig slik at man skal få lov til å gifte seg i sin kirke, i sin kommune og sin region. Du skal bli viet av en prest som synes at din kjærlighet og glede er verdt like mye som alle andres. Du skal bli viet av noen som sier liturgi-ordene med stolthet, smiler og er glad på deres vegne.

Det er for mange selvsagt et stort ønske at den samme presten, i deres egen kirke – som viet besteforeldrene, foreldrene og andre familiemedlemmer, skal vie dem og deres partner også. Jeg håper derfor at for disse, så er det en prest som vier med glede.

Så kjære prest, som kanskje fortsatt «tygger» på vedtaket som kirkemøtet vedtok – se ordene i sin rette betydning, se menneskene som skal ta disse ordene til seg og se kjærligheten mellom disse.

I dag er jeg et stolt medlem av Den Norske Kirke. Jeg er stolt over at flertallet i kirken har sagt at kjærligheten faktisk er størst – uansett!


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no