ANNONSE

Kunstens verden

Peter Paul Rubens

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 11.06.2016

Rubens og Isabella Brant, cirka 1609. Alte Pinakothek


Peter Paul Rubens (født 28. juni 1577 i Siegen i Westfalen i Tyskland, død 30. mai 1640 i Antwerpen i Belgia) var en flamsk maler, tegner, grafiker og diplomat som i hovedsak var virksom i Antwerpen. Rubens var en av de aller fremste malerne innen barokken i europeisk malerkunst på 1600-tallet, og er kjent for sine store malerier preget av bevegelse, farge og sensualitet.

Rubens far Jan var en protestantisk advokat som hadde flyktet fra Antwerpen på grunn av religionsforfølgelser. Etter farens død flyttet Rubens tilbake til Antwerpen sammen med sin mor Maria Pypelinckx. Der ble han katolikk.

Inspirasjon fra Italia

Rubens studerte under den nederlandske manieristen Otto van Veen i Antwerpen, der han ble medlem av byens Sankt Lukas-laug, det vil si malerlauget, i 1598. I 1600 reiste han til Italia, en reise som fikk stor betydning for hans senere kunstneriske utvikling. Den gav ham muligheten å studere Tizian, og senere de tre fetterne Carracci, samt Caravaggio i Roma. I 1603 reiste Rubens på sitt første oppdrag som diplomat til det spanske hoffet, utsendt av hertugen Vincenzo Gonzaga av Mantua som var hans beskytter. I Spania fikk han ytterligere lære å kjenne Tizians malerier.

Kirkebilde i Roma

Rubens vendte tilbake til Roma i 1605, der han studerte den greske og romerske antikkens kunst og ble kjent med den tyske maleren Adam Elsheimer, som underviste ham i etsningskunsten. Inspirert av blant annet Michelangelos formspråk utførte Rubens i 1607 høyaltermaleriet Madonnaen og Barnet for kirken Chiesa Nuova i Roma.

Palasset i Luxembourgparken

Ved morens død i 1608 vendte Rubens tilbake til Antwerpen, der han det følgende året giftet seg med Isabella Brandt, datteren til Jan Brandt, en av byens ledende humanister. Det berømte dobbeltportrettet med hustruen stammer fra denne perioden.

Rubens etablerte seg i et praktfullt palass, der hans malerier ble vist og solgt til Europas aristokrati og fyrstehus. Kunstnere som ville lære seg hemmeligheten med hans kunst, flokket seg i hans atelier, der mange kopier og variasjoner av et tema ble utført. De mest betydningsfulle maleriene fra denne perioden er de religiøse og mytologiske komposisjonene og jaktscenene, deriblant Ytterste domen, Amasonslaget og Løvejakten.

Arbeidsbyrden økte, og Rubens ansatte Anthonis van Dyck som sin medhjelper. I året 1621 arbeidet han for Karl I av England og kaltes året derpå av Maria av Medici til Paris for å planlegge utsmykningen av ­Palais de Luxembourg. Innen tre år var dette oppdraget utført, og omfattet 22 store duker og et antall portretter.

Spania og England

I 1628 førte ytterligere diplomatiske oppdrag Rubens til Spania, der han lærte Velázquez å kjenne, og senere til England. Han ble adlet av Karl I, som bestilte en utsmykning av Whitehall Palace. Året derpå avled hans hustru Isabella, bare 35 år gammel. Sammen hadde de fått tre barn. Fire år senere giftet den da 53-årige Rubens seg med den 16-årige Hélène Fourment (1614–1673), som stod modell for mange av hans senere verker. Rubens dro seg tilbake til Château de Steen syd for Antwerpen, der han, til tross for at han var syk, malte et antall landskapsbilder og fremstillinger av landlig liv.

Tre perioder

Rubens kunstneriske produksjon oppviser en kontinuerlig utvikling og kan grovt inndeles i perioder.

Den første omfatter utdanningen og ­oppholdet i Italia samt de tidligere eklektiske arbeidene i Antwerpen. Fargen er tykt pålagt, og maleriene viser store kontraster med kantede skikkelser. Innflytelse fra renessansemalere som Tintoretto, Veronese og Tizian synes. En gradvis forandring finner sted fra omkring 1612. Selv om fargen fremdeles er ugjennomskinnelig, er den lysere og clair-obscur-effektene mindre fremtredende. Rubens malte raskt og lett, hvilket gav opphav til en frodig stil som virket positivt på atelierrutiner og masseproduksjonen av malerier.

I den siste fasen fra omkring 1625, oppnådde han en fullstendig beherskning av uttrykksmiddelet, med sin livfulle, frie og uttrykksfulle penselføring, en lysende, gjennomskinnelig farge og en livsbejaende, sensuell følelse – menneskekroppens groper og ulike stoffers struktur – som har forblitt uovertruffet. Det var dette aspektet av Rubens verker som den samtidige smaken og kunstkritikerne hadde vanskelig for å akseptere, men som var hans største bedrift.

Stor europeisk innflytelse

Rubens innflytelse på flamsk, fransk og engelsk maleri har vært enorm. Både Watteau og Delacroix dro store lærdommer av det subtile forholdet mellom fargene i hans malerier, mens de engelske portrettmalerne på 1700-tallet, Reynolds, Gainsborough og de senere landskapsmalerne Ward og Constable har lært mye av hans frie måte å behandle fargen på.

Neste gang: Anthonis van Dyck

Barokken er navnet både på en stilart og en epoke innen ­europeisk kunst, og ­regnes i hovedsak fra tidlig 1600-tall til 1750. Kunstretningen verdsatte dramatikk og ­detaljer, ­ornamentering og prakt, og fremtrådte innen de fleste kunst­formene: ­Musikk, arkitektur, litteratur, maler- og billedhugger­kunst. Navnet er av senere dato og ble opprinnelig benyttet nedsettende – det antas å ha sin ­opprin­nelse i det ­franske ord baroque, fra portugisisk barroco, som betyr en uregel­messig formet perle. I dag betyr barokk på fransk «overfylt, svulstig».

Eksempler på barokke bygninger er blant annet deler av ­Peterskirken i Roma, ­Slottet i Versailles, St. Paul’s Cathedral i London og Invalidedomen i Paris. 

Symbolikken i malerier og skulpturer var vesentlig forenklet, slik at alle kunne få ­utbytte av kunsten, ikke bare de lærde. Skulpturene fra barokken var fulle av ­bevegelse og muskelstyrke. Et eksempel på dette er Fontana di Trevi i Roma. ­Maleriet i barokken var i likhet med skulpturen ofte preget av dramatikk og ­komposisjonell overflod, men også mer dempede og inn­advendte uttrykk finnes. 

Berømte kunstmalere fra Barokken:

Italia: Caravaggio, Canaletto, Francesco Guardi, Annibale ­Carracci, ­Guercino, Pietro da Cortona, Giovanni Battista ­Tiepolo, Andrea Pozzo og Guido Reni.

Nederland: Frans Hals, Rembrandt, Jacob van Ruisdael, Jan Steen, ­
Willem Kalf og Johannes Vermeer. 

Flandern: Peter Paul Rubens og Anthonis van Dyck.

Frankrike: Nicolas Poussin og Claude Lorrain.

Spania: Diego Velázquez, Francisco Zurbarán, Bartolomé ­Estabán Murillo, 
Jusepe de Ribera og Francisco de Goya.



Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no