ANNONSE

KULTUR

40 år og like krass

Tekst: Emil L. Mohr


Publisert: 11.06.2016

SKUDDFARLIG: Sid Vicious (til venstre) og Johnny Rotten, her i aksjon i San Francisco, pådro seg både fans og fiender da de kvitterte med USA-turné i 1978. Foto: AP / NTB scanpix


Punken er 40 – men blir aldri helt voksen. De overlevende sjefopprørerne krangler stadig på tvers av Atlanteren.

– Jeg er punkernes konge! gauler Johnny «Rotten» Lydon.

Han sitter på et London-hotell og tøffer seg, slik han har gjort siden Sex Pistols pang­debuterte med «Anarchy in the UK» ­høsten 1976.

– Det er soleklart. Jeg fortjener tittelen og krona – og retten til å fastslå at ingen får diktere hva jeg skal foreta meg.

Rotten sikter til at han ikke vil feire punkbevegelsens 40-års­jubileum, selv om det blir anledninger nok framover. Men han bruser gjerne med fjærene – tross alt har han plate ute med PiL.

– Jeg har tømt mer klor på knollen enn noen i universet – og håret mitt er tjukkere enn noen­sinne! utbasunerer han.

– Gudene vet at jeg har inntatt et kjemikalie eller to i karrieren – og jeg henger fortsatt med, snub­lende rundt, like blid.

Selvgjort

Sånn gikk det ikke med alle punk­ikonene. Rotten-kollega Sid Vicious døde av overdose før han fylte 22. Gutta i Ramones, ledestjernene fra New York, ebbet ut prematurt én etter én: Først gjorde Dee Dee som Vicious – siden bukket Joey, Johnny og Tommy under for kreft.

Ramones-Pistols-linken ble kritisk for sjangerutviklingen. Da førstnevnte opptrådte i ­Camdens Roundhouse sommeren '76, befant sistnevnte seg ringside sammen med opptakten til Clash og Damned. Backstage røpet Johnny Ramone en hemmelighet til inspirasjon for britene.

– «Vi suger», fortalte han dem, erindrer Ramones-manager Danny Fields.

– «Vi kan ikke spille. Hvorfor kaster dere bort tida i øvingsrommet når det ikke handler om virtuositet?»

Londonerne fikk snart illu­strert hva han mente – og ­elsket det. Konsekvensen ble en serie strategiske «gjør det selv»-band som satte form høyere enn innhold, som tok ut sin egen og fansens frustrasjon med energisk-primal anti-pop, iført skinnjakker, T-skjorteslagord og sikkerhetsnål i ørebrusken. Eller som Fields oppsummerer:

– Det var en stil og et mote­statement som traff tidsånden, en ny måte å mikse musikk, poli­tikk og image på. Og det gikk som det ofte gjør når bra krefter får bra ting i hendene: Det vokste fram noe vakkert og historisk.

Klasseforskjell

«Punken var den siste store provokasjonen,» skriver Sverre Knudsen – sentral i den norske arvtageren The Aller Værste! – i memoarene «1979».

«Det siste sjokket som ikke innebar drap eller hets; siste gang en underdog tok strupetak på autoritetene, og det store, store flertallet tok makthavernes side. Punken var så nær, så farlig; ­lukta kom sivende inn i stuene, og folk ble forandra enten de ville det eller ei.»

– Det var ingenting teoretisk ved punken, utdyper han muntlig.

– Den bare skjedde – og hvis du var punker, skjønte du skråsikkert hva det betydde. Senere har det vist seg at ingen var helt enig. Det betydde ulike ting for ulike leirer.

Ikke minst gjaldt det på tvers av Atlanteren. Miljøet rundt CBGB-bula på Lower East Side var ikke det samme som ved Malcolm McLarens klessjappe i 430 King's Road.

– Amerikanerne virket eldre enn oss og mer tilgjort, rapporterer Rotten, som hevder det bokstavelig talt hersket klasseforskjell mellom partene.

– Jeg kommer fra noe genuint – arbeiderklassen. Newyorkerne framsto som bortskjemte unger med mor og fars penger. Mange av dem siterte attpåtil sprøyt som Rimbauds poesi, legger han til med dårlig skjult henvisning til Patti Smith.

Turnétraumer

Skjønt, mishaget gikk etter hvert begge veier. Da Pistols dro på USA-turné, gjorde de seg upopulære hos arrangørene med rølpet sitt. Resultatet var at alle forbundet med punkbegrepet – hentet fra den innflytelsesrike gateavisa ved samme navn – ble stemplet som problematiske.

Ifølge Fields gikk det særlig utover Ramones.

– Det ødela muligheten vår til å spille i de viktigste markedene, påstår han, vel vitende om at Johnny & Co. fikk hevn i form av Hall of Fame-status i 2002.

– Sex Pistols var berømte for å lage trøbbel – det var alt. De pådro seg oppmerksomhet på et vis som fratok Ramones sjansen til å bli hørt. Ingen ville hyre oss – ingen ville ha oss i byen. I stedet måtte vi ta til takke med bowling­haller og kjellere.

Lever videre

Det lå selvfølgelig i opprørets natur at det skulle kvele seg selv. Punkbibelen «Please Kill Me» tidfester det siste bølgeskvulpet til Vicious' endelikt i '79. Knudsen er villig til å utvide til «'80 eller '81».

Spørsmålet er hvor mye som har overlevd på estetisk-filosofisk plan. Eksempelvis trekker flere kilder paralleller til 90-­tallets grønsjfenomen.

– Jeg var i Hamburg forleden. Der konstaterte jeg at «punk» stadig figurerer på halvparten av konsertplakatene, kommenterer Fields.

– Én junkies død er ikke nok til å sette strek. Konseptet ble aldri borte – det brukes i reklame og har åpenbart appell ennå.

Rotten har – ikke uventet – et annet syn på saken.

– Sammenlignet med meg er nypunkerne ren juks! tordner han fra hotelltronen.

– Hvorfor føler så mange behovet for å leve i fortida? Jeg skal forklare hvorfor – fordi de er feige og trenger trygghet. Vel, da hører de til på gamlehjem – eller cruiseskip.

Det utvidede punkbegrep

Musikalsk går det en linje fra 60-tallets garasjerock til 90-tallets grønsj. Her er de viktigste punkplatene, ifølge LA Weekly:

• The Ramones: «The Ramones» (1976)

• Black Flag: «Damaged» (1981)

• Dead Kennedys: «Fresh Fruit for Rotting Vegetables» (1980)

• Minor Threat: «Complete Discography» (1989)

• The Sex Pistols: «Never Mind the Bollocks» (1977)

• Bad Religion: «Suffer» (1988)

• Iggy & The Stooges: «Raw Power» (1973)

• The Clash: «The Clash» (1977)

• The Misfits: «Walk Among Us» (1982)

• Descendents: «Milo Goes to College» (1982)


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no