ANNONSE

SAMFUNN

Straff i ­ordnede former

Tekst: Kjersti Busterud


Publisert: 02.04.2016

Barna skulle ikke bare oppføre seg pent på skolen – i skolehagen skulle guttene lære å gjøre nytte i stedet for å drive gatelangs i fritiden. Her fra Marie Jørstads skolehage på Briskeby i 1907. (Foto: Anders Beer Wilse / Oslo Museum)


I over førti år ble all grov fysisk avstraffelse av norske skolebarn protokollført. Margrethe Munthe var blant dem som svingte riset.

I 1909 fikk elleve år gamle Frits fire slag ris av sin lærerinne Margrethe Munthe «for at ha aapnet, læst og tilintetgjort et brev til hans mor fra lærerinden, samt for løgn angaaende samme brev.» Frits' mor var til stede da slagene ble gitt, og alt ble nøye oppført i Bolteløkka skoles straffe­protokoll.

Det var ikke første gang ­Munthe svingte riset i skolens straffeprotokoller. Hun er kjent som forfatter av strofer som «Nei, nei, gutt, dette må bli slutt!», men arbeidet som lærer store deler av sin yrkeskarriere.

– Hennes navn går igjen i proto­kollene i de årene hun jobbet på Bolteløkka skole, sier kultur­historiker ved Oslo by­arkiv, Unn Hovdhaugen.

De siste tre årene har Oslo byarkiv arbeidet med en utstilling om fattigdom i Oslo før og nå. I forlengelsen av dette så de nærmere på osloskolenes straffe­protokoller, og lagde en digital fortelling om straff i skolen. At Munthes navn ble oppdaget, var en tilfeldighet.

– Hun ble en god knagg å ­bruke når datidens straffe­metoder i skolen skulle formidles til ­dagens barn. Men vi har ikke noe grunnlag for å si at hun var ekstra streng – hun fulgte nok bare datidens normer for av­straffelse, sier Hovdhaugen.

Protokollpålegg

Fysisk avstraffelse i norsk skole har en lang historie bestående av spanskrør, linjaler, bjørkeris og ferler. I flere hundreår var bruk av slike strafferedskaper både tillatt og naturlig.

I 1889 kom en ny skolelov som skulle bli starten på en gradvis utfasing av fysisk straff i skolen. Det fantes talsmenn både for og mot avskaffelse av slik straff, og straffediskusjonen endte i et kompromiss der det ble opp til den enkelte skolekrets om ris skulle forbys. Den nye loven påla dessuten skolene å føre ­protokoll over fysisk av­straffelse, og krevde at et vitne var til stede når straffen ble gitt. Jenter over ti år skulle være fritatt for slik straff.

– Kontrollen førte nok til at man ble mer tilbakeholden med fysiske avstraffelser. I løpet av de tiårene man holdt på med protokoll­føringene, ble det skrevet ned stadig færre episoder, sier ­Hovdhaugen.

At det bare ble notert en omgang ris i ny og ne, betydde imidlertid ikke at skolehverdagen var fri for hardhendte lærere.

– Det var bare slag med ris og spanskrør som ble protokollført. Lugging og ørefiker ble ikke regnet som så alvorlig at det var nødvendig å registrere, forteller hun.

Rammet de fattige

At elever fikk straff for å plage medelever, stjele, lyve eller være frekke mot læreren, kunne kanskje være «som fortjent». Men straffen rammet ofte også grovt urettferdig.

– Barn fra fattige familier var særlig utsatt for straff. Blant annet fikk man straff for å møte på skolen uten sko. I mange familier hadde man ikke råd til sko til alle barna, og de hadde dermed valget om å gå på skolen uten sko og få straff for det, eller å få straff for å skulke, forteller Hovdhaugen.

«Skulk» kunne i fattige familier dessuten handle om at barna var nødt til å jobbe fremfor å møte på skolen, og tyveri av mat fra skolekjøkkenet var kanskje mer forståelig for dem som hadde lite mat hjemme.

Uformell straff

I 1936 ble det vedtatt en ny lov for folkeskolen, som forbød fysisk avstraffelse av barn. Men det satte ikke nødvendigvis strek for straffen i praksis.

– Ut fra vårt materiale ser vi at øretak, lugging og risting var forholdsvis vanlig flere tiår framover, sier Audun Kjus. Han er seksjonsleder for Norsk ­etno­logisk gransking, et arkiv ved Norsk Folkemuseum som har samlet inn 40.000 personlige beretninger om livets ulike ­sider, deriblant historier om straff i skolen fra slutten av 1800-tallet og frem til nyere tid.

I en artikkel i Museums­­bulletinen om disiplin og straff i skolen 1920-1970 viser Kjus til eksemp­ler på fysisk avstraffelse helt inn på 1960-tallet:

«Min søster hadde en lærerinne av den gamle skolen. Hun slo over fingrene med linjal og lugget ulydige elever i hårene foran øret», forteller en informant født i 1951.

«Straffen var å bli dratt i øra og nakkehårene», opplyser en informant født 1956. «Det hendte at [Rektor] tok de i øret og vred til så det hørtes», forteller en annen født samme år.

– Foruten fysiske reaksjoner i situasjonen var det også utbredt med andre typer straff som påførte elevene skam, som skammekrok, gjensitting og utvisning på gangen, forteller han. Å kalle elever frem til tavla og la dem bli hørt foran klassen, var en annen måte å ydmyke elevene på.

– I vårt materiale ser det ut til at 1970-tallet ble et vendepunkt i bruken av straff i skolen. Idealet om den strenge og dominerende læreren ble avløst av aktivitets­pedagogikken, samtidig som man fikk et ideal om en mildere barneoppdragelse også i hjemmet, sier Kjus.

Fra straffe­protokollen

Eksempler på straff fra straffeprotokollen på Tøyen skole:

• Holger, 10 år: 5 slag ris for å ha «stjaalet en fl. cognac fra en vogn, drak den op sammen med otte andre gutter fra 2., 3. og 4.kl. Blev selv saa fuld at en større gut maatte bære ham hjem, dagen efter hadde han slik hodepine, at han maate faa gaa hjem fra skolen»

• Einar, 12 år: «3 slag ris for paa sangværelset at sitte og trampe med benene»

• Erling, 12 år: «4 slag ris fordi han holdt bøker foran andre som blev hørt i lekser»

• Frank, 12 år: «6 slag ris for dovenskab og uorden»

• Rolf, 13 år: «3 slag ris for at ha flirt under lærerens tale til klassen om orden og ro»

(Kilde: Tidsskriftet TOBIAS)


Straffe­redskaper

• Ferle: Ferle var et straffe­redskap som i eldre tid ble anvendt i skolen. Ferlen var av tre med en plate ­eller klump i den ene ­enden, og ble brukt til å slå med, særlig på håndflaten eller på ryggen. Ferlen og riset var en så sentral del av skolen at Oslo Katedralskole har brukt dem som motiv på sitt segl.

• Spanskrør: Spanskrør er de lange, tynne stenglene til forskjellige palmer, og ble i mange år brukt som pekestokker i skolen – i tillegg til som straffe­redskap. Spanskrørene som ble brukt var ikke nødvendigvis «ekte» spanskrør, men laget av andre materialer, blant annet bambus.

• Ris: Riset var som oftest en bunt med lange, seige bjørkeskudd. Av og til måtte synderen selv ut og hente riset han skulle straffes med.


(Kilde: «Disiplin og straff i skolen 1920-1970» av Audun Kjus og Wikipedia.)


Margrethe Munthe

Margrethe Munthe ble født i Elverum i 1860, som datter av en lege. Broren var maleren Gerhard Munthe. Hun begynte å dikte allerede fra hun var ganske liten, og utga sin første sangbok i 1905. Hun skrev også eventyrkomedier.

Hun er særlig kjent for moralistiske barnesanger som «Lua av» (med strofene «Nei, nei, gutt, dette må bli slutt!», «Da klokka klang» og «Sladrehanken». Men hun står også bak andre kjente sanger som «På låven sitter nissen» og «Hurra for deg som fyller ditt år».

Munthe var barnløs, og arbeidet som lærerinne i Kristiania fra 1888 til 1920, først ved Vaterland skole, og så på Bolteløkka skole. Hun døde i 1931.

(Kilder: Munthegaarden.no, Store norske leksikon)


Prylestraff

Prylestraff er straff i form av slag med stokk, ris, spanskrør eller lignende. I norsk strafferett ble prylestraff for voksne ble avskaffet i 1842. Først i 1896 ble den avskaffet for barn, samtidig som Stortinget vedtok å heve den kriminelle lavalderen fra 10 til 14 år.

Prylestraff i skolen ble forbudt ved lov om høyere almenskoler av 10. mai 1935, og lovene om folkeskolen på landet og i kjøpstedene av 16. juli 1936.

I 1987 ble det tatt inn en formulering i barneloven som også forbyr foreldre å bruke fysisk straff: «Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.»

(Kilde: Store norske leksikon)


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no