ANNONSE

Kunstens verden

Anthonis van Dyck

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 25.06.2016

Hvile under flukten til Egypt, ca. 1627. Olje på lerret. 134 x 115 cm. Alte Pinakothek, München.

Anthonis van Dyck, født 22. mars 1599 i Antwerpen, død 9. desember 1641 i London, var etter Rubens kanskje den aller fremste representanten for flamsk malerkunst i barokken.

Anthonis van Dyck var syvende barn av en velstående tekstilhandler. Han viste seg raskt å være en begavet tegner. Allerede i en alder av ti år fikk han undervisning av maleren Hendrick van Balen (1575–1632). Van Balen arbeidet som skaper av elegante småformats mytologiske scener for samlere i Antwerpens middelklasse. De verker som er kjent fra van Dycks tidligste virke, oppviser i små detaljer en tydelig innflytelse fra læremesteren.

Bibelske motiver

Allerede som 19-åring arbeidet van Dyck som uavhengig og anerkjent mester. Snart kom han i kontakt med kretsen rundt Peter Paul Rubens, og van Dyck ble snart Rubens’ fremste elev. I 1615 begynte van Dyck å arbeide selvstendig, og han utførte blant annet et antall malerier med motiver fra bibelen. Fra denne tiden kommer Susanna og gubbene og Den hellige Hieronymus (sistnevnte henger på Nasjonalmuseet i Stockholm).

Italiensk påvirkning

I 1620 reiste van Dyck til London med forhåpningen å få kontrakt med kong ­Jakob I, hvilket mislyktes. Etter fire måneder vendte han tilbake til Flandern. Han reiste også til Italia, der han var i 6 år for å studere de store italienske mesterne. Hans erfaringer der kom til å bli grunnleggende for hans framgang som portrettmaler. I 1627 var han tilbake i Antwerpen, og i de følgende årene fullførte han en lang rekke mesterverker.

Hoffmaler likevel

Ryktet om hans kvaliteter nådde den engelske monarken Karl I, som kalte van Dyck til London. Hans fremgang i England gikk i rekordfart, og allerede etter kort tid var han berømt. Han malte portretter av kongen, dronningen, kongebarna og en lang rekke hoff-funksjonærer, så som dvergen og gjøgleren Jeffrey Hudson, og til og med kongens elskerinne Margaret Lemon.

I juli 1632 ble van Dyck adlet, og året derpå ble han utnevnt til kongelig hoffmaler, og han ble tildelt en betydelig pensjon og giftet seg med datteren til Lord Ruthven. Under den senere delen av sitt liv gjorde han hovedsakelig sluttjusteringer av portretter, som ble malt av hans elever etter hans direktiv. En av hans elever var William Dobson.

Banebrytende portrettmaler

Van Dyck fikk stor betydning for det engelske portrettmaleri frem til Reynolds og Gainsborough, ikke minst gjennom en aristokratisk oppfatning og en forfinet tolkning av modellen. Visse kunsthistorikere anser ham for å være skaperen av den engelske malerskolen. Han var kjent for å male personer med et kort, spisst skjegg, som etter ham har blitt kalt van dyke.

Anthony van Dyck er begravet i St Paul’s Cathedral i London.

Tre perioder

Van Dycks kunstnerutvikling faller i tre perioder: Den rubenske (til 1623), den italienske (1623–32) og den engelske (1632–41).

I den første perioden etterlignet han Rubens. Verker som kan nevnes fra denne tiden er Hieronymus (Gemäldegalerie, Dresden), Susanna i badet (1627, Alte Pinakothek, München) og Antiope og Jupiter (Gent).

I den andre perioden, under oppholdet i Italia, byttet han Rubens’ stofflig robuste oppfatning med italiensk idealisme og mer avstemte farger. Særlig tok han lærdom av venetianernes behandling av lys og luft. Komposisjonen dempes og fjerner seg fra den urolige, barokke billedoppbygning. Nevnes kan portrettene av kardinal Guido Bentivoglio (Palazzo Pitti, Firenze) og Den unge feltherre (Kunsthistorisches Museum).

I den tredje perioden, særlig mot slutten, ble behandlingen bredere, koloritten svakere, matt, grålig og komposisjonen sjablonaktig. Særlig typisk er hans mange portretter i halvfigur. Han leverte en betydelig portrettkunst i maleriene Karl 1 til hest (Windsor) og Karl 1 på jakt (1635, Louvre, Paris). Verdt å legge merke til er hans gjengivelser av barn, f.eks. Karl 1s barn og i skildringen av Hvilen under flukten til Egypt (Alte Pinakothek, München).

Neste gang: Nicolas Poussin

Barokken er navnet både på en stilart og en epoke innen ­europeisk kunst, og ­regnes i hovedsak fra tidlig 1600-tall til 1750. Kunstretningen verdsatte dramatikk og ­detaljer, ­ornamentering og prakt, og fremtrådte innen de fleste kunst­formene: ­Musikk, arkitektur, litteratur, maler- og billedhugger­kunst. Navnet er av senere dato og ble opprinnelig benyttet nedsettende – det antas å ha sin ­opprin­nelse i det ­franske ord baroque, fra portugisisk barroco, som betyr en uregel­messig formet perle. I dag betyr barokk på fransk «overfylt, svulstig».

Eksempler på barokke bygninger er blant annet deler av ­Peterskirken i Roma, ­Slottet i Versailles, St. Paul’s Cathedral i London og Invalidedomen i Paris. 

Symbolikken i malerier og skulpturer var vesentlig forenklet, slik at alle kunne få ­utbytte av kunsten, ikke bare de lærde. Skulpturene fra barokken var fulle av ­bevegelse og muskelstyrke. Et eksempel på dette er Fontana di Trevi i Roma. ­Maleriet i barokken var i likhet med skulpturen ofte preget av dramatikk og ­komposisjonell overflod, men også mer dempede og inn­advendte uttrykk finnes. 

Berømte kunstmalere fra Barokken:

Italia: Caravaggio, Canaletto, Francesco Guardi, Annibale ­Carracci, ­Guercino, Pietro da Cortona, Giovanni Battista ­Tiepolo, Andrea Pozzo og Guido Reni.

Nederland: Frans Hals, Rembrandt, Jacob van Ruisdael, Jan Steen, ­
Willem Kalf og Johannes Vermeer. 

Flandern: Peter Paul Rubens og Anthonis van Dyck.

Frankrike: Nicolas Poussin og Claude Lorrain.

Spania: Diego Velázquez, Francisco Zurbarán, Bartolomé ­Estabán Murillo, 
Jusepe de Ribera og Francisco de Goya.



Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no