ANNONSE

Kunstens verden

Nicolas Poussin

Et in Arcadia Ego (1637–1639). Louvre.


Nicolas Poussin (født 15. juni 1594 i Les Andelys, Frankrike, død 19. november 1665 i Roma) var en fransk maler og den sentrale skikkelsen innen klassisk barokk. Han tilbrakte den største delen av sin karriere i Roma – der han ble favorisert av pave Urban VIII – med unntak av en kort periode da kardinal Richelieu beordret ham til Frankrike for å være kongens førstemaler.

I 1612 begav Poussin seg fra Normandie til Paris, der han hos Georges Lallament og Ferdinand Elle fortsatte sin utdanning, som formodentlig hadde blitt innledet i Rouen. Her deltok han også i utsmykningen av Luxembourgpaléet.

Helstøpte kunstverk

Fra tiden før 1624 kjenner man få arbeider av Poussin, først og fremst noen pennetegninger til Ovids metamorfoser, de såkalte Adone-tegninger (Windsor). I den første tiden i Roma var han spesielt opptatt med studier, særlig av antikken og Rafael, som for ham representerte de store kunstidealer. Inspirerende betydning for ham fikk også Carraccienes kunstsyn, etter hvert også Tizians frodige kolorisme. Ved en sammensmeltning av disse impulser skapte Poussin en klassisistisk kunst som er helstøpt, harmonisk og avbalansert, med hovedvekten ofte lagt på komposisjon og tegning.

To år i Paris

Etter et besøk i Venezia reiste Poussin i 1624 til Roma under dikteren Cavaliere Marinos beskyttelse, der han fikk en sterk posisjon.

1640 ble han kalt til hoffmaler i Paris, men vendte på grunn av de franske kollegers misunnelse og intriger tilbake til Roma 1642 og ble der resten av livet.

Hans første store verk var Den hellige Erasmus’ martyrium for Peterskirken (1628–29). Etter hvert fulgte blant annet Dikterens inspirasjon og Elieser og Rebecca. Senere arbeider var for eksempel Sabinerinnenes rov, Evdamidas’ testamente (København) og en rekke landskaper.

Et in Arcadia Ego

Hyrdene i klassisk holdning står ved en sarkofag og tyder innskriften Et in Arcadia Ego («Også i Arkadia er jeg») – det vil si at også døden er nærværende i denne stille og harmoniske hyrdeidyllen. Ingen klassisk kilde til innskriften er kjent. Disse fyndige ords klassiske konsentrasjon og beherskning fremhever lignende egenskaper i maleriet og fører til et fullendt uttrykk for hans melankoli over gledens flyktighet.

Landskapet i mildt morgenlys, hvor horisonten markeres av et massivt berg, som kanskje symboliserer bestandighet, motsvarer Poussins klassisistiske ideal. Som et av kunstnerens fremste mesterverk har bildet hatt en stor innflytelse på landskapsmalerier deretter.

En egen isme

Poussin er sentral innen landskapsmaleri og regnes som grunnleggeren av det franske klassisistiske maleriet på 1600-tallet. Arbeidene hans preges av en høy grad av klarhet og orden. Han hevdet at fargen hadde en dekorativ verdi i et maleri og var av mindre betydning enn de mer formelle bestanddelene tegning og komposisjon, hvilket tilfredsstiller intellektet istedenfor følelsen. Denne holdningen kom senere til å kalles for poussinisme.

Stor inspirator

Ut ifra den antikke kunsten og den italienske renessansen utførte Poussin religiøse og mytologiske historiemalerier, portretter og landskaper. Han ble den viktigste referansen for senere franske klassisister som Jacques-Louis David. På tross av at Poussin virket under barokken, kjennetegnes bildene hans av renessansens vektlegging av linjen, tegningen og intellektuelle ordensprinsipper fremfor barokkens dramatiske fargebruk og emosjonelle patos.

Poussin fikk enorm betydning for den følgende franske kunstutvikling, idet han la grunnlaget for den klassiske tradisjon som fører over Jacques Louis David og Jean Ingres til Paul Cézanne og Georges Seurat.

Neste gang: Claude Lorrain

Barokken er navnet både på en stilart og en epoke innen ­europeisk kunst, og ­regnes i hovedsak fra tidlig 1600-tall til 1750. Kunstretningen verdsatte dramatikk og ­detaljer, ­ornamentering og prakt, og fremtrådte innen de fleste kunst­formene: ­Musikk, arkitektur, litteratur, maler- og billedhugger­kunst. Navnet er av senere dato og ble opprinnelig benyttet nedsettende – det antas å ha sin ­opprin­nelse i det ­franske ord baroque, fra portugisisk barroco, som betyr en uregel­messig formet perle. I dag betyr barokk på fransk «overfylt, svulstig».

Eksempler på barokke bygninger er blant annet deler av ­Peterskirken i Roma, ­Slottet i Versailles, St. Paul’s Cathedral i London og Invalidedomen i Paris. 

Symbolikken i malerier og skulpturer var vesentlig forenklet, slik at alle kunne få ­utbytte av kunsten, ikke bare de lærde. Skulpturene fra barokken var fulle av ­bevegelse og muskelstyrke. Et eksempel på dette er Fontana di Trevi i Roma. ­Maleriet i barokken var i likhet med skulpturen ofte preget av dramatikk og ­komposisjonell overflod, men også mer dempede og inn­advendte uttrykk finnes. 

Berømte kunstmalere fra Barokken:

Italia: Caravaggio, Canaletto, Francesco Guardi, Annibale ­Carracci, ­Guercino, Pietro da Cortona, Giovanni Battista ­Tiepolo, Andrea Pozzo og Guido Reni.

Nederland: Frans Hals, Rembrandt, Jacob van Ruisdael, Jan Steen, ­
Willem Kalf og Johannes Vermeer. 

Flandern: Peter Paul Rubens og Anthonis van Dyck.

Frankrike: Nicolas Poussin og Claude Lorrain.

Spania: Diego Velázquez, Francisco Zurbarán, Bartolomé ­Estabán Murillo, 
Jusepe de Ribera og Francisco de Goya.



Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no