ANNONSE

KULTUR

Tårefylt tjeneste

Tekst: Grethe Brandsø


Publisert: 27.08.2016

OLDTIDSTÅRER: Profesjonelle gråtekoner er kjent både fra oldtidens Egypt og middelalderens Europa, og i Norge går skikken tilbake til førmiddelaldersk tid. Her sees gråtekoner i oldtidens Egypt, framstilt på veggmaleri i et gravkammer fra ca. 1411-1375 f.Kr. (FOTO: Wikimedia)


Fram til 1800-tallet i Norge kunne et menneskes siste reise følges av sørgende, svartkledde kvinner – betalt for å hulke og gråte. Helt til sorgen ble privatisert.

«De sitter indtil 8 i tallet, omkring kisten i sin egen baat. Deres dragt er sort med hvite, nonneaktige hodeklær. Man kan høre deres jammer paa avstand, mens farten gaar sakte over ­vandet. Naar de stiger i land, tiltar deres klagehyl. De graater virkelige taarer; Thi det er deres fag, og denne embedts­mæssige sorg har gode sportler. Disse gamle kvinder har en egen stil i hænder­vridninger og gebærder.»

Slik beskriver dikteren J.S. Welhaven et gravfølge på Strilelandet, nordvest for Bergen, på midten av 1800-tallet. De hulk­ende kvinnene var profesjonelle sørgekoner, som tok til tårene mot betaling.

Lokale tårer

Gråtekoner var gjerne eldre ­lokale kvinner, som fikk godtgjørelser for å uttrykke sorg i forbindelse med begravelser. Bakgrunnen var blant annet at det var viktig at de gjenlevende – særlig den nære familien – ikke selv gråt og sørget for mye over den avdøde.

– Man tenkte nemlig at det kunne gjøre den avdøde skadelidende hvis de etterlatte sørget for mye. Den døde kunne da for eksempel komme tilbake og vise seg som et klagende gjenferd. Og for å hindre dette overlot man sorgreaksjonene til andre – til profesjonelle gråte­koner, forteller Ørnulf Hodne, gjesteforsker hos Institutt for kulturstudier og orientalske språk, ved Universitetet i Oslo.

De profesjonelle sørgende deltok både under likvaken og i selve gravferdsprosesjonen. Gråte­konene hulket, gråt og jamret seg og kunne for eksempel slite seg i håret eller klærne som tegn på fortvilelse og smerte.

– Gråtekonene besørget den offisielle sorgen, og det var regnet som en ære å ha «gråtersker». For det tårefylte arbeidet fikk kvinnene «sportler» (betaling, red.anm.). Men selv om gråtekonene fikk lønn, var nok ikke skikken forbeholdt rike og «fine» familier, mener Ørnulf Hodne og forklarer:

– Når Welhaven beskriver gråte­koner på Strilelandet, som jo var et ganske fattigslig område på denne tida, må vi kunne gå ut ifra at de profesjonelle sørgende også var tilgjengelige for allmuen og dårligere stilte familier.

Sorgen privatiseres

Profesjonelle gråtekoner er kjent både fra oldtidens Egypt og middel­alderens Europa, og i Norge går skikken tilbake til førmiddelaldersk tid. Det finnes fremdeles proffe sørgende noen steder i Sør-Europa og Asia, men her til lands tørket gråterskene tårene i løpet av 1800-tallet.

– Fram til denne tiden var dødsfall og begravelser i Norge et anliggende for hele bygda, og «alle» deltok i ritualer og skikker rundt den døde – som lik­vaker og gravøl. Utover 1800-tallet fikk imidlertid gravferdskikkene mer privat karakter og ble mer forbeholdt familien, sier Ørnulf Hodne, og tilføyer:

– Dermed ble sorg og gråt blant etterlatte også «privatisert», og det ble vanlig å sørge privat.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no