ANNONSE

Kunstens verden

Claude Lorrain

Tekst: Rolf Schreiner


Publisert: 27.08.2016

Havn, 1637

Claude Lorrain (egentlig Claude Gellée) var født omkring 1600 i Champagne, Lorraine, og han døde 23. november 1682 i Roma. Han var en fransk maler som hovedsakelig er kjent for sine mange landskapsmalerier. Han bodde størstedelen av livet i Roma.

Claude Lorrains bakgrunn og tidligste levetid er langt fra oppklart. Men omkring 1613 flyttet han til Roma, hvor han ble elev av arkitekturmaleren Agostino Tassi. Under sitt besøk i Napoli mellom 1619 og 1624 fortsatte han sin utdanning hos vedutamaleren Gottfried Wals som under­viste ham i perspekiv og arkeologi. Tilbake i Roma slet han så i noen tid ­under meget trange livsvilkår.

Deretter oppholdt han seg en tid i ­Nancy i Frankrike. Den tiden kan neppe ha tiltalt ham særlig mye, for etter to år var Lorrain i 1627 tilbake i Roma.

Mange med innflytelse

I Roma studerte han flittig sammen med vennen Joachim von Sandrart. Lorrain ble sterkt begunstiget av pave Urban VIII, og han var fra og med 1634 medlem av det romerske akademiet Accademia di San Luca, der han snart fremsto som den ledende landskapsmaleren. Han var blitt formet under innflytelse av Annibale Carracci, Paul Bril, Adam Elsheimer – og først og fremst Nicolas Poussin – og han ble til sist en meget ansett kunstner. Bildene hans vant så stort ry at atskillige malere etterlignet ham og endog smykket sine egne arbeider med Lorrains flat­terende navn.

Naturen rundt Roma

I motsetning til Nicolas Poussins heroiske stil utviklet Lorrain en lyrisk, romantisk fremstillingsmåte. Hans landskap skildrer en klassisk gullalders pastorale verden, et tilbakekommende tema i euro­peisk litteratur og kunst, men Lorrain hentet sin direkte inspirasjon i landskapet omkring selve Roma, Campagnen, som nok ikke tidligere hadde fengslet andre malere enn dem som søkte etter gamle ruiner. Han tilbragte flere dager i strekk med sine skissebøker i disse ødslige, mykt kuperte beite­markene, der han iakttok land­skapene under varierende lyseffekter.

Morgen- og kveldslyset

Antikkens myter fikk et nytt virkelighetspreg i Lorrains malerier. Hans fornemste innsats lå i behandlingen av lys som utgår fra horisonten og strømmer mot betrakteren. Han unngikk vanligvis det sterke solskinnet midt på dagen med dets dramatiske kontraster mellom lys og skygge – han foretrakk morgenens og den tidlige kveldens mer jevnt spredte glød. Ingenting knytter Lorrain nærmere til samtidens malere enn nettopp denne store interessen for lys, som han delte med kunstnere så ulikeartede som ­Caravaggio, Bernini, Rembrandt, Vermeer og ­Velázquez.

Også mange havnemotiver

Lorrains scenerier bærer alltid preg av ro og orden, og dette blir også understreket av antikke tempelruiner eller lignende. Bildenes titler er gjerne hentet fra gresk eller romersk historie og mytologi, men handlingen som utspilles har ikke så stor betydning. De små figurene som er satt inn i bildene, synes bare løselig organisert i forhold til hverandre, og er da også ofte malt av assistenter.

Blant maleriene fra 1630- og 1640-­årene er flere havnemotiver, blant annet ­Odyssevs etterlater Kryseis til hennes far (1646) og Kleopatras ilandstigning (­begge i Louvre), og Dronningen av Saba stiger ombord (National Gallery, London).

Maleriene fra 1650-årene har et heroisk preg, med få figurer og en høytidelig stemning. I 1660- og 1670-årene fremstår naturen mektigere, mer subjektiv med et suggestivt lysspill.

Claude Lorrain var også en dyktig tegner og raderer. For å skaffe seg et overblikk over sin egen produksjon, og dessuten for å kunne sikre seg mot kopister, utførte han i tusjtegning og lavering en hel liten bok med ca. 200 avbildninger av sine større komposisjoner: Liber Veritatis (nå i British Museum, London).

Neste gang: Diego Velázquez

Barokken er navnet både på en stilart og en epoke innen ­europeisk kunst, og ­regnes i hovedsak fra tidlig 1600-tall til 1750. Kunstretningen verdsatte dramatikk og ­detaljer, ­ornamentering og prakt, og fremtrådte innen de fleste kunst­formene: ­Musikk, arkitektur, litteratur, maler- og billedhugger­kunst. Navnet er av senere dato og ble opprinnelig benyttet nedsettende – det antas å ha sin ­opprin­nelse i det ­franske ord baroque, fra portugisisk barroco, som betyr en uregel­messig formet perle. I dag betyr barokk på fransk «overfylt, svulstig».

Eksempler på barokke bygninger er blant annet deler av ­Peterskirken i Roma, ­Slottet i Versailles, St. Paul’s Cathedral i London og Invalidedomen i Paris. 

Symbolikken i malerier og skulpturer var vesentlig forenklet, slik at alle kunne få ­utbytte av kunsten, ikke bare de lærde. Skulpturene fra barokken var fulle av ­bevegelse og muskelstyrke. Et eksempel på dette er Fontana di Trevi i Roma. ­Maleriet i barokken var i likhet med skulpturen ofte preget av dramatikk og ­komposisjonell overflod, men også mer dempede og inn­advendte uttrykk finnes. 

Berømte kunstmalere fra Barokken:

Italia: Caravaggio, Canaletto, Francesco Guardi, Annibale ­Carracci, ­Guercino, Pietro da Cortona, Giovanni Battista ­Tiepolo, Andrea Pozzo og Guido Reni.

Nederland: Frans Hals, Rembrandt, Jacob van Ruisdael, Jan Steen, ­
Willem Kalf og Johannes Vermeer. 

Flandern: Peter Paul Rubens og Anthonis van Dyck.

Frankrike: Nicolas Poussin og Claude Lorrain.

Spania: Diego Velázquez, Francisco Zurbarán, Bartolomé ­Estabán Murillo, 
Jusepe de Ribera og Francisco de Goya.


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no