Bringing It All Back Home
Bringing It All Back Home er den amerikanske artisten Bob Dylans femte studioalbum. Det ble innspilt på kun tre dager – 13. til 15 januar 1965 – og utgitt på Columbia records 22. mars 1965. Sjangeren er folkrock og rock, og produsent var Tom Wilson. Albumet fikk i noen land tittelen Subterranean Homesick Blues etter den første singelen som ble gitt ut.
Albumet er delt i en akustisk og en elektrisk del. På den elektriske delen har Dylan et rock ’n’ roll-band med seg, noe som fjernet Dylan enda mer fra folkemusikkmiljøet, og forarget mange. Albumet omtales som folk-rockens opphav, og det nådde sjetteplassen på den amerikanske Billboard-listen – Dylans første topp-10 plassering på albumlisten i hjemlandet. I Storbritannia ble det førsteplass på albumlisten. Singelen Subterranean Homesick Blues var Dylans første plassering på singellisten i USA – den nådde 39. plass.
Litt nytt og gammelt
Dylan holdt seg mye i Woodstock sommeren 1964, en liten by nord i staten New York. Manageren hans, Albert Grossman, hadde et hus her og da Joan Baez kom for å besøke Dylan i august dette året, bodde de i huset til Grossman. Baez husker at Dylan stort sett satt foran skrivemaskinen og skrev og skrev. Han hadde allerede en sang klar for det nye albumet – Mr. Tambourine Man, som ble skrevet i februar 1964, men som ikke kom med på tidligere album. En annen sang, Gates of Eden, var også skrevet tidligere på året. På denne tiden var Dylan stadig mer interessert i surrealisme, og prosaen hans ble også mer stilistisk.
Møte mellom giganter
Dylan kom tilbake til New York, og den 28. august møtte han The Beatles for første gang på hotellet deres, og det påstås at det var der og da at Dylan introduserte The Fab Four for marihuana. Dette møtet førte til en radikal endring i låtskrivingen til The Beatles, som etter dette ble mer selvgranskende. (Dylan er jo berømt for veldig personlige tekster – med mer bruk av I og You enn noen andre.)
Mislykket første dag
Då Dylan og produsent Wilson startet arbeidet med nytt album, foregikk første innspilling 13. januar 1965 i Columbia Studio A i New York. Sangene ble spilt inn uten band – med Dylan på piano eller akustisk gitar. Minst ti sanger ble spilt inn, man alle ble vraket. Noen havnet på The Bootleg Series Volumes 1–3 (Rare & Unreleased) 1961–1991.
Fullt band andre dag
Dylan og Wilson gjekk i Studio A igjen dagen etter, denne gangen med et fullt elektrisk band. De øvde ikke – de bare tok det på sparket. De brukte et par forsøk på hver sang og etter 3,5 time hadde de spilt inn fem sanger for det endelige albumet.
Personlig instruksjon
Dagen etter var siste innspillingsdag. Musikerne var entusiastiske. De diskuterte med hverandre og løste problemer etter hvert som de oppstod. Dylan hoppet rundt fra mann til mann og forklarte hvordan han ville ha det, og ofte viste han dem på piano hva han trengte av lyd. Det var som et svært puslespill – bitene kom sammen og hele bildet kom frem. De trengte bare tre-fire forsøk på hver av sangene. Noen ganger hørtes det første opptaket helt annerledes ut enn det siste, fordi de spilte i forskjellig tempo, eller kanskje de spilte en annan akkord, eller soloene ble arrangert forskjellig. Dylans arbeidsmetoden, at han var så bevisst på hva han ønsket, gjorde at det hele flyttet seg framover.
Sangen If You Gotta Go, Go Now ble valgt ut til albumet, men kom ikke med til slutt. Den ble i stedet gitt ut som singel i flere land i Europa – men ikke i USA, og heller ikke i Storbritannia, der den ble en hit med Manfred Mann.
Fru Grossman i bakgrunnen
Bildet på albumets cover er tatt hjemme i huset til Dylans manager, Albert Grossman, i Woodstock. Bildet er fullt av referanser til Dylans liv. Han har på seg en jakke og mansjettknapper han hadde fått av sin tidligere kjæreste, Joan Baez. Plater med artister som hadde hatt betydning for hans utvikling, ligger slengt omkring. Kvinnen på bildet er Sally Grossman, managerens kone – hun var god venninne av Dylans kone Sara. Katten, en aristokratisk perser som het Lord Growing, bodde også i huset.
Alle sangene – både tekst og melodi – på albumet er skrevet av Bob Dylan.
Albumets 47:23 minuter består av:
Side 1:
Subterranean Homesick Blues – 2:21
She Belongs to Me – 2:47
Maggie’s Farm – 3:54
Love Minus Zero/No Limit – 2:51
Outlaw Blues – 3:05
On the Road Again – 2:35
Bob Dylan’s 115th Dream – 6:30
Side 2:
Mr. Tambourine Man – 5:30
Gates of Eden – 5:40
It’s Alright, Ma (I’m Only Bleeding) – 7:29
It’s All Over Now, Baby Blue – 4:12
Det høyst anerkjente amerikanske musikkmagasinet Rolling Stone satte i 2003 opp en liste over de 500 beste albumene i historien – bygget på stemmene fra 100 musikkeksperter. Her er de første 100.
1. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, The Beatles
2. Pet Sounds, The Beach Boys
3. Revolver, The Beatles
4. Highway 61 Revisited, Bob Dylan
5. Rubber Soul, The Beatles
6. What’s Going On, Marvin Gaye
7. Exile on Main Street, The Rolling Stones
8. London Calling, The Clash
9. Blonde on Blonde, Bob Dylan
10. The Beatles («The White Album»), The Beatles
11. The Sun Sessions, Elvis Presley
12. Kind of Blue, Miles Davis
13. Velvet Underground and Nico, The Velvet Und.
14. Abbey Road, The Beatles
15. Are You Experienced?, Jimi Hendrix Experience
16. Blood on the Tracks, Bob Dylan
17. Nevermind, Nirvana
18. Born to Run, Bruce Springsteen
19. Astral Weeks, Van Morrison
20. Thriller, Michael Jackson
21. The Great Twenty-Eight, Chuck Berry
22. Plastic Ono Band, John Lennon
23. Innervisions, Stevie Wonder
24. Live at the Apollo (1963), James Brown
25. Rumours, Fleetwood Mac
26. The Joshua Tree, U2
27. King of the Delta Blues Singers, Robert Johnson
28. Who’s Next, The Who
29. Led Zeppelin, Led Zeppelin
30. Blue, Joni Mitchell
31. Bringing It All Back Home, Bob Dylan
32. Let It Bleed, The Rolling Stones
33. Ramones, Ramones
34. Music From Big Pink, The Band
35. The Rise and Fall of Ziggy Stardust, David Bowie
36. Tapestry, Carole King
37. Hotel California, The Eagles
38. The Anthology, 1947 - 1972, Muddy Waters
39. Please Please Me, The Beatles
40. Forever Changes, Love
41. Never Mind the Bollocks, The Sex Pistols
42. The Doors, The Doors
43. The Dark Side of the Moon, Pink Floyd
44. Horses, Patti Smith
45. The Band, The Band
46. Legend, Bob Marley and the Wailers
47. A Love Supreme, John Coltrane
48. It Takes a Nation of Millions..., Public Enemy
49. At Fillmore East, The Allman Brothers Band
50. Here’s Little Richard, Little Richard
51. Bridge Over Troubled Water, Simon & Garfunkel
52. Greatest Hits, Al Green
53. The Birth of Soul: 1952–1959, Ray Charles
54. Electric Ladyland, The Jimi Hendrix Experience
55. Elvis Presley, Elvis Presley
56. Songs in the Key of Life, Stevie Wonder
57. Beggars Banquet, The Rolling Stones
58. Trout Mask Replica, Cpt. Beefheart & Magic Band
59. Meet the Beatles, The Beatles
60. Greatest Hits, Sly and the Family Stone
61. Appetite for Destruction, Guns n’ Roses
62. Achtung Baby, U2
63. Sticky Fingers, The Rolling Stones
64. Phil Spector, Back to Mono, Various Artists
65. Moondance, Van Morrison
66. Led Zeppelin IV, Led Zeppelin
67. The Stranger, Billy Joel
68. Off the Wall, Michael Jackson
69. Superfly, Curtis Mayfield
70. Physical Graffiti, Led Zeppelin
71. After the Gold Rush, Neil Young
72. Purple Rain, Prince
73. Back in Black, AC/DC
74. Otis Blue, Otis Redding
75. Led Zeppelin II, Led Zeppelin
76. Imagine, John Lennon
77. The Clash, The Clash
78. Harvest, Neil Young
79. Star Time, James Brown
80. Odessey and Oracle, The Zombies
81. Graceland, Paul Simon
82. Axis: Bold as Love, The Jimi Hendrix Experience
83. I Never Loved a Man the Way..., Aretha Franklin
84. Lady Soul, Aretha Franklin
85. Born in the U.S.A., Bruce Springsteen
86. Let It Be, The Beatles
87. The Wall, Pink Floyd
88. At Folsom Prison, Johnny Cash
89. Dusty in Memphis, Dusty Springfield
90. Talking Book, Stevie Wonder
91. Goodbye Yellow Brick Road, Elton John
92. 20 Golden Greats, Buddy Holly
93. Sign ‘o’ the Times, Prince
94. Bitches Brew, Miles Davis
95. Green River, Creedence Clearwater Revival
96. Tommy, The Who
97. The Freewheelin’ Bob Dylan, Bob Dylan
98. This Year’s Model, Elvis Costello
99. There’s a Riot Goin’ On, Sly and the Family Stone
100. In the Wee Small Hours, Frank Sinatra
arkiv
