ANNONSE

KULTUR

Han som sprang 
i stiger

Tekst: Bjørn Hugo Pettersen



Publisert: 14.09.2016

GRUVEARBEIDERE: Det var mange flere ansatte i norske gruver for 100 år siden enn i dag. Dette er fra Giken gruve i Sulitjelma i Nordland rundt år 1900. På denne tiden var Sulitjelma gruver Norges nest største bedrift, etter Borregaard i Sarpsborg. Stigerne på bildet har klokkelenke i vesten. FOTO: Sulitjelma gruvemuseums fotosamling


På 1500-tallet kom stigerne fra Tyskland for å føre oppsyn med arbeidet i norske gruver. I 1770 var det mer enn 100 stigere bare i Kongsberg.

På 1500-tallet kom stigerne fra Tyskland for å føre oppsyn med arbeidet i norske gruver. I 1770 var det mer enn 100 stigere bare i Kongsberg.

Stigeryrket har ikke helt forsvunnet, men det er langt færre stigere enn før. Det skyldes først og fremst at det er blitt mye færre arbeidere i den norske bergverksindustrien, en nedgang forårsaket av både effektivisering og gruvenedleggelser. I tillegg har en del av dagens gruveselskaper gått bort fra tittelen stiger.

I Store Norske Spitsbergen Kulkompani ble stigertittelen fjernet nylig. Det synes ikke gruvearbeiderne noe om, ifølge Bent Jakobsen, som i dag er vedlikeholdsleder og gruveleder i Store Norskes Gruve 7 ved Longyearbyen.

– Stiger er en ærverdig tittel med lang tradisjon, og folk her vil gjerne bruke den. Vi synes ikke det klinger like bra med teamleder og avdelingsleder, sier Jakobsen.

Ny lov

I løpet av middelalderen ble gruveaktiviteten i Tyskland omfattende – og samtidig godt kjent utenfor landet. Det var derfor ikke uten grunn at den dansk-norske kongen Christian 3 fikk hjelp fra tyske bergverksfolk da han i 1540 innførte Norges første bergverksordning.

Loven, som i sin helhet var skrevet på tysk, bygget på det gamle tyske prinsippet om at kongen hadde eiendomsrett til metaller og malmer. Loven innebar at det ble utstedt mutingssedler til dem som hadde funnet forekomster av metall og mineraler, og seddelen ga finneren rett til å utforske og utvinne forekomstene.

Letingen og gruvevirksomheten i Norge skjøt fart med denne bergverksordningen. Gullnes kobberverk i Seljord i Telemark var i denne tiden en av Norges viktigste gruver, etablert 99 år før Kongsberg Sølvverk. Sølv fra Gullnes ble faktisk brukt til å prege den aller første norske daleren i 1546.

Arbeidsinnvandring

I løpet av noen få år midt på 1500-tallet kom mer enn 400 tyske bergverksfolk til Norge. I tillegg til språket brakte de med seg alle slags redskaper, opplyser Bjørn Ivar Berg, historiker og forsker ved Norsk Bergverksmuseum i Kongsberg.

– Vi vet at noen av disse var stigere. Første gang tittelen dukker opp i norske dokumenter, var i 1545. Stigerne, som kunne ha over hundre arbeidere under seg, hadde gjerne ansvaret for én gruve eller en del av en større gruve, forteller Berg.

Det er usikkert når yrkestittelen stiger – "Steiger" på tysk – ble benyttet første gang i Tyskland, men den er kjent fra senmiddelalderen. I Tyskland måtte gruveselskaper hyre inn en offentlig tjenestemann som skulle føre oppsyn med gruvearbeidet, og denne embetsmannen ble kalt Steiger. Direkte oversatt betyr det "klatrer".

– Den mest nærliggende teorien er at stigeren fikk sin yrkestittel fordi han klatret mye i stiger. Stigeren gikk ofte inn i og ut av gruvene, ned og opp i stiger. Han så til at arbeidet i gruvene ble gjort slik det var bestemt, forteller Bjørn Ivar Berg.

Den norske stigeren var en mellommann mellom gruvearbeiderne og ledelsen. En god stiger var respektert i begge "leire".

Anders M. Heltzen, tidligere bergmester ved Kongsberg Sølvverk, skriver om stigeren i Bergverksmuseets skriftserie: Stigeren sto "brask og bram sammen med arbeiderne", for eksempel når det skulle sprenges. Stigeren hadde på mange måter ansvaret for arbeidernes liv og inntekt, fordi han både førte påsyn med at det ble jobbet riktig og forsvarlig, og fordi han på vegne av ledelsen avtalte akkordpriser med arbeiderne. I tillegg var stigeren med på å planlegge fremdriften i gruvearbeidet.

Overstiger og understiger

Kongsberg Sølvverk ble etablert i 1623, og året etter ble bergstaden ­Konningsberg grunnlagt av kong Christian 4. Han sørget for at en ny bølge med tyske gruvefolk fant veien til Norge. De første årene var de aller fleste av de 150 arbeiderne og funksjonærene ved Sølvverket tyske. De lærte opp nordmenn, og det gikk bare noen få år før nordmenn ble ansatt som stigere.

Etter hvert fikk stigerne ulike roller og oppgaver. Fra 1600-tallet kom tittelen overstiger inn her til lands. Senere, på 1800-tallet, hadde mange overstigere universitetsutdanning.

– Overstigerne i Kongsberg hadde en høytstående posisjon, noe man i dag kan skjønne når man ser den flotte over­stigerboligen ved det bevarte gruvesamfunnet Haus Sachsen i høydedragene vest for Kongsberg sentrum, sier Bjørn Ivar Berg.

Toppåret 1770

Den norske gruvevirksomheten har gått i rykk og napp, med oppgangstider og nedgangstider ved store gruvesamfunn som Kongsberg, Røros, Løkken Verk i Sør-Trøndelag og Sulitjelma i Nordland. Kongsberg Sølvverk, som ble nedlagt i 1958, hadde sin topp i 1770. Da var det 4075 ansatte der.

– Det var 27 overstigere, 36 understigere, 23 sjaktstigere, 15 pukkstigere og 10 pukkunderstigere. Med andre ord 111 stigere totalt. Verken før eller senere har så mange stigere vært ansatt ved Sølvverket, eller ved noe annet gruvesamfunn i Norge, fastslår Bjørn Ivar Berg.

Det er neppe så mange med stigertittel totalt i hele Norge den dag i dag. Det er ikke bare Store Norske som har sluttet å bruke tittelen. Ved Titania, et bergverk med dagbrudd i Rogaland, er stiger byttet ut med koordinator. Og ved Rana Gruber i Nordland ansattes i dag formenn og produksjonsledere i stillingene som tidligere ble besatt av stigere og overstigere.

Men noen få stigere finnes fortsatt. Noen av dem jobber Norcems gruve ­Dalen-Kjørholt i Brevik i Telemark.

– Her brukes tittelen med ære og faglig stolthet. Det er jo en gammel og tradisjonsrik arbeidstittel vi vil holde i hevd, sier kommunikasjonssjef Vetle Houg ved Norcem.

Fakta om stigeryrket

• I Tyskland var det gruveoppsyns­kontorene som sørget for å hyre inn og avskjedige stigeren, som fram til midten av 1800-tallet var en ­offentlig embetsmann. Med reformen av gruveloven i årene 1851 til 1865 ble stigerne ikke lenger embetsmenn, men private tjenestemenn.

• I Norge startet mange stigere som gruvearbeidere og jobbet seg ­oppover.

• Bergingeniører ble utdannet ved "Det Kongelige Norske Bergseminarium", grunnlagt på Kongsberg i 1757. Dette var en av Europas første institusjoner for høyere utdanning i bergteknikk. Seminaret ble nedlagt i 1814. Utdanning i bergteknikk ble overført til Universitetet i Christiania i 1814, og i 1910 flyttet til Trondheim og Norges tekniske høgskole. På 1800-tallet ble noen av bergingeniørene overstigere.

• I 1867 startet Kongsberg Sølvverk med den mer elementære Berg­skolen, også omtalt som stiger­skolen. Det første kullet med åtte elever besto alle eksamen i 1869. De fleste som fullførte Bergskolen i Kongsberg ble ansatt som stigere eller fikk en annen type oppsynsstilling ved et bergverk.

• Sølvverket ble lagt ned i 1958. Året før ble stigerutdanningen flyttet til Trondheim og fikk navnet Statens bergskole, Trondheim. ­Utdannelsen her ga etter hvert rett til fag­tittelen bergtekniker, og stiger­tittelen forsvant med det kullet som ble ut­eksaminert i 1962. Statens bergskole, ­Trondheim ble i 1991 en del av Trondheim ingeniørhøgskole (TIH), i dag en del av Høgskolen i Sør-Trøndelag.

• Tidligere fantes en Norsk stiger­forening, som i en kort periode rundt 1920 ga ut fagbladet Stigeren på ­Røros. Foreningen eksisterer ikke i dag.

• "Steigerlied" er en kjent, tysk bergmanns­sang der stigeren kommer inn i den mørke gruva med sin sterke gruvelykt.

• Stigere har historisk sett først og fremst vært tilknyttet underjordsgruver, selv om de også har jobbet, og jobber, i dagbrudd. I dag er det klart flest dagbrudd i Norge, og i underkant av ti underjordiske gruver i drift. To av de underjordiske gruvene ligger på Svalbard; Gruve 7 og Svea (sistnevnte med driftshvile i tre år fra februar 2016). I Fastlands-Norge er det underjordisk drift på Skaland på Senja, på Stjernøya ved Alta, i Rana (Kvannevann gruve), Dalen-Kjørholt i Telemark, Eide i Møre og Romsdal og Rådal i Bergen.

• En oversikt over mineralressurser i Norge viser at det i 2014 var 5949 årsverk i bergindustrien. Av disse var det om lag 2000 årsverk til­knyttet pukkverk. Det ble i 2014 solgt metaller og mineraler for nesten 13 milliarder kroner, og pukk utgjorde den største posten i tabellen over salgsverdi (4,6 milliarder kroner).


Kilder: Norsk Bergverksmuseum, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk historisk leksikon, Anders M. Heltzen (om stigeren i Bergverksmuseets skriftserie, skrift nr. 36, 2007), Rørosmuseet, www.lorenzk.com, Norsk Bergindustri, Norges geologiske undersøkelse (NGU).


Annonse

© 2019 - Lokalavisen -- Design/layout: Blest.no